Xenoblade Chronicles

Japanske rollespill. Vi fra vesten fikk for alvor øynene opp for sjangeren under de siste årene av SNES-æraen, og senere da PSOne tok av for fullt. Square Enix (tidligere Squaresoft) var kongen av sjangeren, og håvet inn millioner av spillere med det ekstraordinære Final Fantasy VII.

Siden den gang har den japanske giganten fått selskap av utgivere som Atlus, Sega og Namco Bandai, som alle ønsker å gjøre sjangeren større enn noensinne for det vestlige publikum.

Monolith Soft tok oss på senga med det fremragende Gamecube-rollespillet Baten Kaitos, men før den tid hadde flere av arbeiderne hos utviklerstudioet bidratt til et annet populært eventyr: Xenosaga.

Navnet Xenoblade Chronicles hinter kanskje til at det er det neste kapittelet i serien, men det minner mer om en spirituell oppfølger. Det er fremdeles Tetsuya Takahashi som styrer skuten, og utvikleren er den samme selv om serien er knyttet til Nintendo. Det er en smule overraskende, for JRPG-sjangeren har lenge blitt klandret for å ha stagnert uten vilje til å utvikle seg. Det er derfor enda mer spesielt at Xenoblade Chronicles ikke vil bli utgitt i USA, men heller forbeholdt de japanske og europeiske markedene.

Eventyret er fokusert rundt tre forskjellige elementer: historie, kampsystem og figurutvikling. Det hele begynner med en storslått introduksjon, som drar oss inn i spillets verden og tar de første modige skrittene i retning den innviklede historien. De fantastisk regisserte filmsekvensene sørger for at man er bergtatt fra start til slutt, og de første innføringene i kampsystemet, som blir mer og mer komplekst etter hvert, er spennende fra første sekund. I Xenoblade Chronicles får vi dessuten et gameplay på flere timer, og det er faktisk enda lengre enn det man kan forvente fra sjangeren.

Hovedpersonene stammer fra klassiske arketyper. Vi har den unge helten, som går fra å være klønete og forvirret til å bli Den Utvalgte. Deretter har vi den kule, men sjenerte vennen, og den søte og sjenerte jenta. Det tar ikke lang tid før vi rammes av déjà vu.

Men våre bekymringer rundt historien og klisjeer er underordnet såfremt utformingen stemmer, og akkurat her gjør Xenoblade Chronicles et ekstraordinært arbeid. Gjennom de første timene fyker du gjennom en karusell av begivenheter som holder deg klistret til sofaen.

Den enorme mengden sideoppdrag minner litt om strukturen fra nettrollespill. Nesten hver eneste uspillbare figur har et nytt oppdrag, og man kan velge selv om man vil pause hovedhistorien for å gjøre andre ting. Du kan gjøre oppgaver for innbyggere i byen, levle opp, lære omgivelsene å kjenne eller forbedre forholdet til andre figurer, som kan resultere i spesielt utstyr til ditt lag. Sjangeren har for vane å holde deg i hånden gjennom hele spillet, men Xenoblade gir deg plass og tid til å utforske. Det fungerer glitrende.
Du bør dra på oppdagelsestokt av flere grunner. Xenoblade Chronicles har nemlig funnet igjen frihetsfølelsen sjangeren har mistet for lenge siden. Ved å hjelpe folk gjennom sideoppdrag øker man Affinity, og i takt med at den forbedres åpnes det for vanskeligere oppdrag med bedre belønninger. Da får man også nye dialogmuligheter hos hovedfigurene, som går til kjernen av deres historier og forhold.

JRPG-spill måles ofte av kampsystem og figurutvikling. Xenoblade holder fast i de kjente sjangerprinsippene, og hvis man ignorer innføringen og ikke tar seg tid til å finne det riktige utstyret får man en på pukkelen.

Spillet er et actionrollespill, som betyr at kampene foregår i realtid. Vi får derfor ingen menykommandoer, men de krever fremdeles forberedelse. Kampene har syv grunnleggende evner, som tilgjengeliggjøres med en gang man har gjort nok skade med de vanlige angrepene. Denne evnen utløser kreftene i Monado-sverdet, som er sentralt for spillets historie og som må brukes med omhu.

Kampene foregår tidvis i saktetid. Det vil si at om man ser en visjon av noe som vil skje (som for eksempel et kraftig angrep), som dernest snur kampen til fiendens fordel. Rett etterpå rykker man tilbake i nået, med en aldri så liten tidsbjelke på skjermen for å illustrere hvor lenge man kan forberede seg før angrepet finner sted. Sekvensene er tilfeldige, og tilføyer en panikkfølelse i kampene. Det er fantastisk!

I løpet av kampene skal vi oppmuntre, assistere eller gjenopplive våre datastyrte partnere, gi dem grunnleggende kommandoer og sørge for at de ikke stjeler fiendens oppmerksomhet. Vi vil jo ikke bli angrepet. Deretter skal vi finne fordelaktige posisjoner på slagmarken og holde øye med evnene partnerne bruker, slik at vi kan gjøre spesielle angrep og aktivere de slagene som er nødvendige for å beseire de vanskeligste fiendene. Kampsystemet er komplisert og krevende, men meget tilfredsstillende når man får dreisen på det.

Det samme gjelder figurutviklingen. Vi får poenger for å forbedre evnene (på samme måte som Affinity-poeng), og disse forbedrer vårt forhold med de allierte. Man kan også bygge sitt eget utstyr og forbedre det med edelstenene, og man må ta stilling til hvilke aspekter av hver figur som bør forbedres til kampene. Det er komplekst, men det byr på en fleksibilitet og mulighet for skreddersying som vi tidliger har savnet i JRPG-er.

Monolith Soft har gjort en fremragende jobb med å klemme Wiiens grafiske muskler for alt de er verdt. Animasjonene er kanskje ikke de beste i verden, og noen steder lider av dårlige teksturer, men den grafiske stilen er eksepsjonell. Den stråler av sjarm og personlighet, mens omgivelsene er overveldende fulle av liv og detaljer. I tillegg får vi et storslått lydspor, med mulighet for japanske stemmer om det er ønskelig.

Xenoblade Chronicles krever at man tar seg god tid til å lære mekanikkene, men man får til gjengjeld flere timer med spilletid så fort man har øvd dem inn. I tillegg får vi en fascinerende historie, som styrkes av den store mengden sideoppdrag og en enorm spillverden å utforske. Hvis du er en av dem som elsker å fordype seg i spill og runde det for alt det er verdt kan du bruke minst 100 timer på en av de siste juvelene til Wii, og en av de beste JRPG-ene for denne generasjonen.