Norsk
Gamereactor
artikler

Tidenes beste boss-kamper i spill

Elden Ring, Final Fantasy VII, Metal Gear Solid, Super Mario 64 og fler har gitt oss minner for livet ved å la oss slåss mot uforglemmelige slemminger, men hvilke husker og liker du best?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Forrige gang ramset jeg opp noen av mine beste og mest minneverdige åpninger i spill. Et annet element som kan ha veldig mye å si i spill er bosskamper. De aller fleste går raskt i glemmeboken min, men det er også noen jeg vil huske i lang tid av ulike grunner. Derfor vil jeg veldig gjerne høre hva dine favoritter er, så del dem gjerne i kommentarfeltet etter å ha lest om ni av mine.

Tidenes beste boss-kamper i spill

Mr. Freeze i Batman: Arkham City

Kampsystemet i Batman: Arkham-spillene er veldig smidig og engasjerende, så det er ikke rart at mange spill har tatt mye inspirasjon fra dem. Derfor er det selvsagt slik at både Batman: Arkham Asylum, Batman: Arkham City, Batman: Arkham Origins og Batman: Arkham Knight sine bosskamper i hovedsak baserer seg på heftige komboer og kontringsangrep. På grunn av dette blir også ett av unntakene en av de mest minneverdige.

Da snakker jeg faktisk ikke om Scarecrow, men Mr. Freeze i Arkham City. Grunnen er enkelt nok at den både skiller seg ut fra resten og tester hjernen din litt mer. Her kjemper vi tross alt mot en smart og godt utrustet kar som ler av slag og spark. I stedet tvinges du til å bruke nærmest alle verktøyene og ferdighetene til Batman. Nærmest alle siden vår kalde venn ikke biter på det samme to ganger, så om du for eksempel har skadet han én gang ved å angripe fra ventilasjonsanlegget under gulvet vil han unngå deg om du prøver igjen. I stedet må du bruke eksplosiver, gripekroken, hjørneangrep og andre kreative løsninger for å beseire han. Veldig artig, intenst og smart.

Dette er en annonse:
Tidenes beste boss-kamper i spill

King Dice i Cuphead

Nå kunne jeg vel egentlig nevnt nesten hver eneste boss i Cuphead, men King Dice er den første som slår meg. Det er flere grunner til dette. Litt juks kanskje siden dette egentlig er flere bosser samlet i samme kamp takket være at du må kaste en terning på et kasinobord flere ganger for å til slutt kunne beseire sjefen selv. Hver av disse er aldeles nydelige å se på, har unike mekanikker og er nær perfekt balansert slik at pulsen stadig øker frem til skuldrene dine er så høye på slutten at hele kroppen nærmest stuper inn i en tilfredsstillende avslappethet når du forhåpentligvis ser "A Knockout!" dukke opp på skjermen.

Tidenes beste boss-kamper i spill
Dette er en annonse:

Sephiroth i Final Fantasy VII

One Winged Angel dukker som regel opp når noen rangerer tidenes beste spillmusikk, men den fengende sangen er langt fra alt som gjør kampen mot Sephiroth i Final Fantasy VII så spesiell. Som om den filmatiske innledningen ikke var nok på den tiden har denne verdenskjente slemmingen noen angrep som fikk kjever til å falle i gulvet, noe som sammen med historien frem til da har festet denne bosskampen til millioner av spilleres hjernebark til evig tid.

Tidenes beste boss-kamper i spill

The Stranger i God of War

Alle de første bosskampene i God of War-spillene er glimrende, så dette er det første eksemplet på listen som like gjerne kunne vært nesten hva som helst fra en serie. Jeg vil uansett si at kampen mot det jeg fortsatt kaller The Stranger i det nyeste God of War for å unngå spoilere er den mest minneverdige.

Etter en fin og rolig start banker det plutselig på døren til dette realtivt isolerte huset Kratos og Atreus bor i. Det viser seg å være en mystisk kar med flere tatoveringer enn bar hud som sier at han ønsker å se om dette faktisk er personen som vil kunne beseire han i kamp. Jeremy Davies gjør en så overbevisende jobb som denne fremmede karen at jeg bare må smile når Kratos blir så irritert at han slår knallhardt tilbake. Problemet er bare at den mer spinkle karen reiser seg relativt lett opp og slår så hardt tilbake at Kratos flyr over taket, noe som bare blir ekstra kult siden kameraet følger etter uten noen form for klipping. Deretter får vi kjempe en kamp hvor både trær og enorme steiner brukes som våpen, en styrkeduell splitter bakken i to og annet snadder både for øyne, ører og fingre serveres på rekke og rad før Kratos til slutt knekker nakken til denne spinnville mannen og kaster liket ned i avgrunnen. Jeg var vel likevel ikke alene om å være overbevist om at dette allerede hadde vært starten på et meget spesielt spill og at The Stranger ville komme tilbake etter en slik fantastisk introduksjon.

Tidenes beste boss-kamper i spill

Theseus og Minotaur i Hades

Siden jeg har valgt å ikke ha med Ornstein og Smough fra Dark Souls på denne listen er det en annen boss-duo som fortjener oppmerksomhet, nemlig dette merkelige partnerskapet fra Supergiant sitt fremragende Hades.

Som om de utallige morsomme og fascinerende diskusjonene med dem før hver kamp ikke var nok er selve slåssingen også veldig intens og morsom. De to har helt ulike taktikker, noe som gjør at du alltid må være på tå og hev. Mens Theseus ønsker å angripe på avstand bykser beistet som egentlig heter Asterius mot deg hver sjanse han får. Avhengig av spillestilen din er det derfor lurt å tenke på hvem som er hovedmålet ditt. Særlig siden begge to blir langt mer aggressive når du har skadet dem en god del. Plutselig blir alt mer kaotisk og utfordrende, så det er ekstra deilig når begge to har måtte gi tapt og tilskuerne rundt den vakre arenaen applauderer bragden din.

Tidenes beste boss-kamper i spill

The End i Metal Gear Solid 3: Snake Eater

Her kommer enda et eksempel på en serie som byr på en drøss med enestående bosskamper. Den siste kampen i Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots ga meg klump i halsen med nydelig musikk og koreografi, Psycho Mantis fikk vesle meg til å lure på om Metal Gear Solid faktisk tenkte selv, Fatman viser akkurat hvor sprøtt Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty er og så videre. Kampen jeg likevel vil huske best er mot skarpskytteren The End i Metal Gear Solid 3: Snake Eater.

Da snakker jeg selvsagt ikke om å bare være raskt ute med skarpskytterriflen tidlig i spillet og drepe gamlefar mens han fortsatt koser seg i rullestolen. Det frister tross alt ikke å omgå den skikkelige bosskampen når den stadig underholder flerfoldige år senere. Filmsekvensen som varmer opp til selve bosskampen gjør alene en god jobb med advare om at dette møtet blir noe utenom det vanlige, men de fleste stusser vel likevel på hva som faktisk skjer når man får kontroll over Snake igjen. Plutselig er du satt fri i den store jungelen uten peiling på hvor den godt kamuflerte karen med en stor skarpskytterrifle befinner seg. Du kan bli skutt ut av intet, oppleve sekundene før du blir skutt gjennom The End sine øyne, høre den skravlete papegøyen hans (som du også kan bedøve eller drepe for å minske sannsynligheten for å bli oppdaget), bruke detaljer i omgivelsene til å finne ut hvor skarpskytingens far gjemmer seg og så veldig mye mer i denne unike kampen. Dermed blir det faktum at The End faktisk ikke dreper deg, men i stedet bedøver deg for å fraktes til fengslet bare kremen på kaken som toppes av bærene som er at du også kan vinne ved å lagre spillet og starte opp igjen senere for å se at The End har dødd av alderdom...

Tidenes beste boss-kamper i spill

Hyperion i Returnal

Alle bosskampene i Returnal byr på kule fiender med heftige angrep, men kampen mot Hyperion bringer det lille ekstra med hvordan det bygges opp til selve kampen og konteksten den finner sted i.

For etter å ha løpt rundt og kjempet mot all slags tentakkelfylte skapninger mens den dempede lyden fra et orgel i det fjerne setter en deilig atmosfære merker du at bosskampen nærmer seg når lyden blir høyere og klarere jo høyere opp i det slitte tårnet du kommer. "Så kul bruk av et musikalsk tema", tenker mange mens pulsen slår hardere idet de ser en åpning i veggen. Det er når du lander på andre siden av åpningen at kulhetskalaen sprenges. Orgelmusikken du har hørt hele tiden kommer faktisk fra selve verdenen siden det er bossen som spiller på en stor orgellignende sak. Bare dette i seg selv brente seg fast i hjernen min, men jeg kommer ikke til å glemme hvordan Hyperion veksler mellom å angripe Selene selv og sette seg ned for å spille en trall mens skjermen fylles av dødelige bobler i takt med melodien. Hvilken fremragende blanding av gameplay, presentasjon og historie!

Tidenes beste boss-kamper i spill

Guardian Ape i Sekiro: Shadows Die Twice

Nå kunne vel en liste over noen av tidenes beste bosskamper lett utelukkende fylles med slemminger fra FromSoftware sine spill, og mange av disse ville hatt møtet med Ornstein og Smough i Dark Souls øverst. Den er kanskje en av studioets beste med tanke på design, men når det gjelder minneverdighet vil jeg si at Guardian Ape fra Sekiro: Shadows Die Twice slår det absurde universets versjon av Laurel og Hardy.

Ved å ta noen sjanser med livsfarlige hopp og noen møter med mindre gjestmilde aper og slikt befinner du deg på en liten høyde tittende ned på en svær ape som sitter ensom med et langt sverd stukket gjennom nakken. Dette gjør tydeligvis vondt, for så snart du kommer nærme snur skapningen seg og både kaster bæsj på deg, fiser og angriper på mer vanlige måter vi vet gjør vondt. Selve kampen er glimrende nok med flott tempo, imponerende gripekrokakrobatikk og flotte omgivelser, men det som har gjort denne til manges favoritt er jo hva som skjer etter at du har satt inn "dødsstøtet". For jeg er veldig langt fra den eneste som jublet og ropte "spis din egen bæsj, møkkaape" mot skjermen etter å ha kuttet hodet av beistet og var på vei for å klatre opp dalen igjen. Problemet var jo bare at jeg hørte en lyd bakfra. Kanskje det bare var en hemmelig dør som åpnet seg i fjellveg...eeeeehh...apen plukker opp det avkuttede hodet sitt og er klar for runde to...Jeg hater aper...men så er det sannelig kreativt at et av de nye angrepene lar den sette hodet på plass i noen sekunder for å skrike noe forferdelig.

Tidenes beste boss-kamper i spill

Bowser i Super Mario 64

I motsetning til de fleste andre på denne listen byr ikke den siste kampen i Super Mario 64 på noen slående detaljer, særlig spesielle mekanikker eller slikt sammenlignet med de beste av dagens spill. Kampen mot Bowser i Super Mario 64 er likevel noe veldig mange folk rundt min alder som spilte dette før tusenårsskiftet får nostalgioverdose av å se eller høre noe fra. Å bli så giret at man nesten (eller bokstavelig talt) svinger Nintendo 64-kontrolleren til side i forsøk på å komme seg rundt den ildsprutende dragen for å gripe halen dens og kaste kraftpluggen inn i bomber mens Mario roper "So long, gay Bowser!" (vi vet alle at andre påstander bare er tullball) og ser det som egentlig er en piggete skilpadde stupe på ryggen. Vakre minner som jeg den dag i dag bringes rett tilbake til etter å ha bare ha sett et skjermbilde eller noe.

Tidenes beste boss-kamper i spill


Loading next content