The Lord of the Rings: The Rings of Power (episode 1 & 2)

Tillat meg å starte denne anmeldelsen av de to første episodene av Amazons Ringenes herre-serie på en litt annen måte enn tradisjonen kanskje ellers tilsier. For ja, kanskje det er for subjektivt, for gonzo, og siden jeg er den eneste i Gamereactor-nettverket som har hatt tidlig tilgang til de to første episodene, er det kanskje rett og slett synd for redaktørene som ønsker å komme med en anmeldelse selv, men er tvunget til å bruke min anmeldelse i dag. Du skjønner, Rings of Power er allerede beryktet, allerede kontroversiell, allerede hatet av mange som anser den for å være antitesen til alt som er godt og rettferdig på denne kloden, hovedsakelig på grunn av noen av frihetene tatt av det kreative teamet bak serien, og som tilsynelatende er i strid med noen av de mer presise beskrivelsene av universet Tolkien begynte å forme for over 80 år siden.

For eksempel er det en kvinnelig dverg som ikke har skjegg, til tross for at Tolkien spesifikt beskrev kvinnelige dverger som vanskelige å skille fra hannene. Galadriel er også, iallfall i dette tidlige stadiet av livet hennes, en voldsom kriger som jakter på Sauron til enden av Midgard, og så er det en del debatt om Harfoots og deres generelle plassering geografisk og historisk. Du skjønner ideen. Folk finner nok mer å klage på også.

Så la meg starte med å si at jeg ikke anser det som et iboende problem eller feil at en dvergkvinne ikke har skjegg, eller at Galadriel er en kriger. Jeg anser ikke en løsere tolkning av kildematerialet som problematisk, og jeg synes ikke det er så interessant å få en 1/1 gjengivelse av en historie som allerede er fortalt uansett. De kreative sjelene bør gi seg selv plassen til å tolke kildematerialet, og bruke disse rammene til å skape noe unikt. Peter Jackson gjorde det, og det regnes som en av de mest suksessfulle filmtrilogiene gjennom tidene. Selv han mottok sinne fra Tolkiens etterkommere, som følte at materialet hadde blitt sensasjonalistisk, forenklet og feilrepresentert. Høres det kjent ut?

Selv tre lange avsnitt som de ovenfor er sikkert ikke nok likevel, men la meg avslutte med å si at jeg ikke bestemte meg på forhånd om jeg likte eller mislikte Rings of Power før jeg så den. Før premieren deltok jeg ikke i den ærlig talt giftige debatten om hva som blir sett på som kunstig innført kjønnspolitikk (som forresten er åndssvakt), og jeg løp heller ikke rett til seriens, eller Amazons, forsvar. Jeg gikk inn med helt blanke ark.

Ok, kan vi starte anmeldelsen nå?

The Lord of the Rings: The Rings of Power finner sted i Tolkiens andre tidsalder, som startet med det endelige nederlaget til den korrupte Valar Morgoth, ansett for å være den største skurken i Tolkiens univers, og som deretter baner vei for den tredje tidsalderen når Sauron først blir beseiret av Isildur under den siste alliansen mellom alver og menn tusenvis av år senere.

Morgoth har blitt beseiret, og spesielt alvene lengter nå etter velfortjent fred og hvile etter århundrer med slakt. Midgard er stille. Men bak et tynt slør ruver et nytt mørke, og det blir stadig tydeligere for hovedrolleinnehaveren etter hevert som de to episodene ruller videre, at ondskapen ikke er overvunnet, og bare venter på en mulighet til å komme tilbake.

Dette er et fantastisk bakteppe for serien, som gjør det lettere både å forme en unik identitet som ikke har noe direkte med Jacksons univers å gjøre, men som samtidig kan beholde noe av det samme filmspråket, samme formen og det samme rammeverket som gjorde filmene hans (eller tre av dem) så uforglemmelige. Det er gjenkjennelige ansikter her, mest på grunn av den gjennomsnittlige alvens levetid, så vi møter yngre versjoner av Galadriel, Elrond og til og med Gil-Galad (som vi bare møter kort i begynnelsen av The Fellowship of the Ring. Vi møter også Elendil (som er Númenórean og derfor også lever en god del elnger), og sønnen Isildur, som vi vet kommer til å spille en avgjørende rolle i slutten av tidsalderen. Det er også nye karakterer, eller i det minste nye for de som ikke har lest alle Tolkiens verk, som alvesmeden Celebrimbor (som du kanskje husker fra Monoliths spill), Arondir og Halbrand.

Det er et stort ensemble, som minner mye om det man møter i for eksempel Game of Thrones, hvor fokus kastes frem og tilbake fra det ene hjørnet av Midgard til det andre, og som gir kontinuerlig innsikt i hver av disse karakterenes unike omstendigheter. Det fungerer bra, og selv om første episode er ganske tung i eksposisjonen, etableres det raskt et ganske avmålt tempo som gjør at publikum både kan ta til seg verdens absolutte storhet, samtidig som det er pusterom til å fordøye.

Faktisk, for å være helt ærlig, fungerer det hele ganske bra mesteparten av tiden. Hver eneste skuespiller og skuespillerinne gjør sitt absolutt beste her, og deres relativt ukjente status gjør også at hver enkelt av dem er et blankt lerret som tillater tolkningsfrihet. Dialogen er kraftig og pompøs, som seg hør og bør i et fantasy-epos, og på toppen av det er det så uendelig forfriskende å se serien tro så hardt på sine egne premisser. Det er ingen undergravende vittig humor, ikke noe tull, for The Rings of Power tar seg selv på alvor, og tar Tolkiens verden på alvor, selv om den samtidig tar seg kunstneriske friheter.

Og selvfølgelig er serien hele tiden vakker å se på. Det er uten tvil de flotteste to episodene av en tv-serie jeg noen gang har sett. Sånn skal det være med dette budsjettet. Du kan virkelig se pengene på skjermen til enhver tid. Selv om det er CGI, som også var med i Peter Jacksons trilogi, føles effektene mer håndgripelige, mer fysiske. Hver scene, hvert bakteppe, føles ekte, slitt og naturlig i stedet for kunstig iscenesatt. Det skyldes kanskje at bortsett fra de gigantiske fossene og vakre hvite byene, så har teamet bak tydelig lekt med kontrast, lys og farger.

Og så er det Bear McCrearis fantastiske musikk. Som i virkelig, virkelig fantastisk. Det er nikk til Howard Shores ikoniske toner her og der, men samtidig danner hvert eneste stykke sin egen unike identitet, og likevel føles dette så naturlig at det på en eller annen måte alltid har vært der.

Selvfølgelig er det feil og mangler, det er det alltid. Som sagt er første episode ganske tung i eksposisjonen, og faller litt i hullet som narrativt sett kan være å ""tell rather than show", og mens Harfoot-klanen er et morsomt tillegg og særlig Nori, er det et annet mysterium hvilken rolle de, og hun, vil spille i den bredere fortellingen når snøballen begynner å rulle seg større og større.

De to første episodene er ikke perfekte, men de er etter min mening utmerket; og viktigst av alt, det føltes for meg som å komme hjem. Jeg så den originale trilogien på kino ov vil alltid huske kjøreturen tilbake til gården vår i nattens mulm og mørke fullstendig overveldet av filmenes skala, detaljnivå og storhet. Jeg var bare 10 år gammel den gang, og siden har jeg sett de tre filmene med venner, kjærester og familie, og jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at de formet min kjærlighet til fiktive universer, og har vært med på å føre meg i den retningen jeg har gått i livet. Helt fra første frame av The Rings of Power, så føltes det som den gang. Det kan være McCrearys musikk, New Zealands fantastiske landskap, eller bare det faktum at serien så langt virker velspilt og satt sammen med kjærlighet og respekt for Tolkien.

Det er fortsatt for tidlig å si om serien kan opprettholde dette momentumet, men så langt har vi en pangstart, synes iallfall jeg.