Sonic Frontiers viser stort potensiale, men føles fortsatt som en uslepen kaossmaragd

De siste tiårene har vært en turbulent reise for Sonic, så kanskje det bare er passende at det kommende Sonic Frontiers starter med en hard landing på en stor og mystisk øy. Heldigvis gikk min egen reise noe jevnere, men jeg kunne ikke unngå å føle meg litt som det ikoniske blå pinnsvinet selv, litt malplassert og forvirret da jeg landet på Kona Airport på Hawaii for å prøvespille en nesten ferdig versjon før lanseringen.

Man kan peke på tematiske sammenhenger (både spillet og forhåndsvisningen foregår på isolerte øyer) eller historiske (Sega ble grunnlagt i Honolulu tilbake i 1940), men at Sega inviterte en stor gruppe journalister fra Europa, Japan og Nord- og Sør-Amerika til det tropiske paradiset peker først og fremst på én ting. Den japanske utvikleren satser fullt ut på at Sonic Frontiers vil bli en enorm suksess.

Etter å ha prøvd meg på tre av spillets fire "åpne soner" i en 6 timers spilleøkt, burde jeg i det minste kunne gjøre en kvalifisert gjetning om hvorvidt det faktisk vil være tilfellet. Men for å være ærlig er jeg fortsatt veldig i tvil. Jeg blir rett og slett ikke helt klok på Sonic Frontiers. Det ene øyeblikket leverer spillet raskt og stramt gameplay og en utrolig vakker presentasjon, for så snart å føles tungt og generisk. Det er i det minste et modig spill, og jeg respekterer Sega og Sonic Team for å prøve noe nytt med den nå 30+ år gamle rollefiguren.

Kronos Island
Som du kanskje har sett i tidligere dekning, begynner Sonic Frontiers på en regnvåt og tilsynelatende øde øy, med dempet pianomusikk som gir et passende melankolsk bakteppe. Det er allerede skrevet mye om inspirasjonen fra Breath of the Wild, men i mine øyne minner det nesten mer om Shadow of the Colossus med en ensom og karrig verden med lite tegn til tidligere eller nåværende beboelse.

Hvordan passer Sonic inn i alt dette? Det er spørsmålet mange har stilt siden spillet først ble avslørt tidligere i år. Han passer mildt sagt ikke inn i det hele tatt. Selv den ekstremt driftige Robinson Crusoe tilbragte noen timer i fortvilelse før han fikk mest mulig ut av sin uønskede øyferie, er Sonic fortsatt den omgjengelige, raske våghalsen, og han virker ikke det minste bekymret for at alle vennene hans har forsvunnet, eller at han er strandet og alene på en fremmed øy. Det får spillet til å føles - i hvert fall i utgangspunktet - som en slags mod, der en noen har klart å transportere det blå pinnsvinet inn i et helt annet spill.

Det tar imidlertid ikke lang tid før det føles som et tradisjonelt Sonic-spill. Kronos Island er spesielt "Sonic-vennlig" i sin design, og om ikke lenge sklir jeg langs skinner, hopper på plattformer og kaster meg fra store ramper på jakt etter de mange forskjellige nøklene, diamantene og andre skinnende gjenstander som må samles for å komme videre. De små plattformutfordringene føles nesten som små Pachinko- eller Pinball-maskiner, hvor det handler mer om presis timing enn skarp kontroll, noe som sannsynligvis gir mye mening, siden Sonics raske bevegelser ikke egner seg til full utforskning av store tredimensjonale landskap på samme måte som for eksempel Super Mario. Det fungerer overraskende bra, selv om det er litt frustrerende å måtte gå tilbake til utgangspunktet dersom man bommer på et hopp eller et sporskifte underveis.

Heldigvis er det også mange aktiviteter i tillegg til utforskning. De mest interessante er nok portalene som fører til Cyberspace. Her må du fullføre tradisjonelle brett (med tidsbegrensninger og samleobjekter) basert på tidligere Sonic-brett, fra 2D-klassikere til de nyere 3D-opplevelsene. Med fengende popmusikk og fargerike, prangende visuelle effekter gir disse nivåene korte adrenalingnister og bidrar til å gi spillet en variert rytme. Det samme kan sies om de Mario Party-inspirerte minispillene som involverer spillets søte maskotskapninger Kocos, samt det enkle, men underholdende fiskespillet.

Fra tid til annen kaster spillet også noen gåter din vei, og jeg er glad for at rommet vi spilte i hadde et klimaanlegg som kunne gjøre Sahara om til Nordpolen, da noen av dem krevde at man holdt hodet kaldt. Spillets mest interessante gåter krever imidlertid ikke at du flytter steiner, slukker fakler eller liknende. I stedet, akkurat som i nevnte Shadow of the Colossus, krever de gigantiske robotene du av og til får kjempe mot at du skalerer dem på forskjellige måter og finner deres svake punkter, som spillet ofte gir et lite hint om gjennom en av de noen ganger litt for hyppige popup-meldingene, for å påføre tilstrekkelig skade.

Ares Island
Til tross for noen problemer med kontrollene, ble jeg meget underholdt det meste av tiden min på Kronos Island, som kulminerer i en intens sekvens som Super Sonic, som føles som en krysning mellom en musikkvideo og en bosskamp. Dessverre går det raskt nedover etterpå.

Det triste og uinspirerte ørkenlandskapet på øya Ares klarer ikke å fange oppmerksomheten min, og uten spesielt mange fascinerende distraksjoner, blir spillets mangler plutselig mer fremtredende. Fratatt alle mine tidligere innsamlede gjenstander (hver sone har sin egen score), begynner kanskje Ares Island passende nok å føles litt som en ørkenvandring. Jeg støter hele tiden hodet mot vegger som krever at jeg samler på det og det for å komme videre i den ellers ikke spesielt medvirkende historien. Dette designelementet er utvilsomt introdusert for å sikre at du ikke bare pløyer gjennom historien, men i stedet for å forsiktig trekke meg mot interessante aktiviteter, føles det nå som om spillet aktivt holder meg tilbake.

Andre ganger er problemet det stikk motsatte, siden spillet har en tendens til å kaste for mange fiender, popup-meldinger og annet ræl etter deg mens du prøver å konsentrere deg om en aktivitet. Ja, det er bra at verden føles dynamisk, men når forskjellige hendelser konkurrerer om kameraets oppmerksomhet, blir de til tider ganske kronglete kontrollene bare enda verre.

Selv spillets ellers utmerkede kamper begynner å falle litt i sanden. Enkelte ganger opplever jeg at fiender helt glemmer å angripe meg og virker opptatt av kun å gjøre defensive manøvrer, men det som er verre er at selv bosskampene nå begynner å føles litt billige. De er fortsatt visuelt imponerende, men interaktiviteten henger etter, som da en slags sandhai dro meg gjennom hele ørkenen mens jeg klynget meg til halen ved å utføre Quick Time Events. Verre var et stort beist som jeg skulle beseire ved å skli langs det og hoppe mellom konsentriske ringer. Av en eller annen grunn ville ikke Sonic gjøre som ba om i det hele tatt. Blodet mitt kokte, men siden det ville være ganske dramatisk å velte skjermen og hoppe på neste fly hjem, nøyde jeg med med å gi skjermen fingeren og gå en tur på toalettet. Ikke spesielt modent, men du verden så frustrerende Sonic kan være til tider...

Chaos Island
Det er med bange anelser jeg kaster meg over Chaos Island, en dyster vulkanøy som ikke tidligere har blitt vist for verken presse eller fans - hvis kvaliteten fortsetter å synke på samme måte, vil den siste åpne sonen etter all sannsynlighet være enten helvete eller Sonic '06. Heldigvis gjenopprettet det siste området jeg spilte troen min på spillet, takket være fornyet fokus på de mer atmosfæriske og mystiske aspektene ved spillets fascinerende verden.

Takket være en ny lagringsfil er jeg nå mer enn 10 timer inne i spillet. I mellomtiden har Sonic lært en del nye triks som Homing Shot, som består av et regn av ildkuler tatt rett ut av Dragon Ball, og robotfiendene har tydeligvis også fått en oppdatering eller to, slik at de nå er mer aggressive og intelligente. Selv landskapet virker nå også litt fiendtlig. Joda, Sonic kan fortsatt springe over selv de bratteste fjellene, men for å komme over lavagroper og andre hindringer bytter kameraet dynamisk til 2D flere ganger, noe som fører til noen overraskende godt utførte plattformseksjoner. Dette får meg til å ta en mer forsiktig tilnærming til de ulike utfordringene, noe som gjorde traverseringen mye morsommere, og totalt sett føltes Chaos Island som om spillet hadde reist seg fra asken til den forrige øya, Ares

Dessverre kan jeg ikke si så mye mer om Chaos Island, da forhåndsvisningsøkten bare bød på en liten time med spilletid her. Men om ikke annet viser de mange nye triksene som utvikleren plutselig drar frem halvveis gjennom at Sonic Frontiers fortsatt kan klare å overraske når du minst venter det.

Avslutningsvis er det vanskelig å danne seg en eneste mening om Sonic Frontiers. Det er et helsprøtt spill, et modig spill, og akkurat som det lynraske pinnsvinet ser det ofte ut til å gå i flere retninger samtidig.

En ting er imidlertid sikkert, serieprodusent Takashi Iizuka hadde nok ikke anledning til å tilbringe mye tid på Hawaiis tropiske strender, siden teamet hans fortsatt har en del jobb å gjøre før utgivelsen.

Først og fremst må noen av utfordringene skjerpes litt, kanskje justere en kameravinkel her, et hopp der. Det samme gjelder AI'en til noen av fiendene. Også har spillet forferdelige problemer med teksturer som popper inn, selv på de avanserte PC-ene vi spilte på. Jeg er overbevist om at Sonic Team kan, om ikke fikse det fullstendig, i det minste dempe problemene med en ekstra tåkeeffekt eller andre smarte triks. Men det får meg til å lure på hvordan spillet vil se ut på Switch og forrige generasjons konsoller...

Når det er sagt, likte jeg omtrent 80 eller 90 prosent av tiden min med spillet, og jeg er ganske overbevist om at Sonic Frontiers vil bli sett på som en positiv utvikling i franchisen. Men det føles fortsatt litt som en uslepen diamant, eller skal jeg si kaossmaragd, og om Sonic Frontiers vil klare å holde stand mot Call of Duty: Modern Warfare II, God of War: Ragnarök og de andre store utgivelsene de kommende månedene er ennå for tidlig å si.