She-Hulk: Attorney at Law (sesong 1)

Hva får man om man plasserer en Hulk i et rettslokale? En juridisk komedie, i hvert fall hvis vi skal tro hovedpersonen selv. She-Hulk: Attorney at Law er med andre ord en Marvel-serie som prøver seg på noe ganske annerledes enn de tidligere TV-seriene, og resultatet er absolutt noe for seg selv.

Det hele begynner med en opprinnelseshistorie som er omtrent som forventet. Jennifer Walters (Tatiana Maslany) er på biltur sammen med sin fetter, ingen ringere enn Bruce Banner/Hulk, da de plutselig havner i en bilulykke. Jen får noe av sin fetters blod i ett av sine egne åpne sår, og fordi deres DNA har såpass mange likhetstrekk blir hun til en Hulk. Jen viser seg derimot å ha mye bedre kontroll på sitt grønne alter ego fra starten av enn det Bruce noen gang hadde, og hun reiser derfor raskt tilbake til Los Angeles for å gjenoppta livet som advokat. Når hennes identitet som grønn superhelt raskt blir avslørt for massene og hun får økenavnet She-Hulk, blir Jen hyret inn av et prestisjetungt byrå for å lede en egen avdeling for superheltrelaterte rettssaker.

Hvis det du er på jakt etter er en Marvel-serie som er ekstremt tung på actionsekvenser og intense kamper med flust av dataanimerte spesialeffekter, finner du ikke det her. Selvsagt finner man elementer av begge deler, og She-Hulk selv er jo animert nok så det holder, men fokuset ligger ikke her. I stedet får man en Marvel-serie som ikke er rett for å bryte både den fjerde veggen og Marvel-konvensjoner, for ikke å snakke om å sparke internettroll og deres forutsigbare raljering om alt som har med kvinnelige superhelter å gjøre hardt der sola aldri skinner. Det føles forfriskende når en Marvel-serie blir en metakommentar om diskusjonen rundt seg selv.

She-Hulk: Attorney at Law er en serie som ikke er redd for å ta opp problemstillinger knyttet til den moderne kvinnerollen generelt og den kvinnelige superheltrollen spesifikt, hvor alt fra skjevfordeling i representasjon, moderne antifeminisme, internett-misogyni, objektivisering og tiltalemåte blir adressert. Det hele gjøres med både snert og humor, men det er også alvorlige undertoner å finne i She-Hulk, noe som er med på å løfte serien. Det er ikke dermed sagt at serien lykkes med alt den foretar seg, og særlig noen av de midterste episodene sliter med å finne balansen mellom humor, alvor og minneverdig plott, men som en helhet lykkes She-Hulk likevel med å gi noe nytt til Marvel-universet.

Som det sentrale bindeleddet finner vi hovedpersonen selv, og rolletolkningen til Tatiana Maslany er formidabel enten vi snakker om Jennifer Walters eller She-Hulk. Hennes glimt i øye, karisma og humor stråler gjennom hele serien, og selv om hun får støtte fra andre nykommere som Nikki (Ginger Gonzaga) og Pug (Josh Segarra) er det unektelige hovedpersonen selv som bærer serien her. Det er også moro å se hvordan She-Hulk blir et bindeledd for å så å si alle faser av Marvels film- og TV-univers, hvor alt fra den spede begynnelsen i fase 1 blir bundet sammen med alt fra de nyeste filmene til Netflix-seriene. Dette åpner også for artige gjesteopptredener som alle føles godt utnyttet og artige.

På spesialeffektsiden har det vært rettet noe kritikk mot serien i forkant av lansering, og det er ikke å stikke under en stol at man merker at Marvels spesialeffektteam er mildt sagt overarbeidet. Likevel er det langt ifra så ille som forhåndskritikken ville ha det til, og She-Hulk selv fremstår som både sterk og sjarmerende på en gang. Noen av kampsekvensene sitter ikke helt, noe som er særlig merkbart med hvordan fysikken (ikke) fungerer i enkelte scener, men alt i alt gjør spesialeffektene som vanlig jobben sin. Det er uansett ikke her hovedfokuset ligger i serien, og det er kanskje like greit.

Marvels fjerde fase har gitt et inntrykk av at studioet for tiden kaster ting på veggen og ser hva som blir hengende. Dette har gitt oss noen kule og unike opplevelser som WandaVision, Ms. Marvel og Spider-Man: No Way Home, men også noen større og mindre skuffelser som Eternals og Thor: Love and Thunder. She-Hulk lander elegant mellom alt dette, ikke minst fordi seriens formål er å bryte alt som heter barrierer og den fjerde veggen for å gjøre sin helt egen greie. Dette er helt i tråd med She-Hulk som rollefigur, og takket være et sterkt rollegalleri og motet til å ta opp vanskelige tema kommer serien sterkt ut av sin første sesong. Dette er ikke en serie som vil passe like godt for alle, men det prøver den heller ikke å være, noe som gjør den desto bedre. Er du lei av den typiske Marvel-formelen og vil ha noe helt annerledes er dette serien for deg.