Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 34, 2021

Høsten nærmer seg (i noen tilfeller bokstavelig) med stormskritt, og folk trekker innomhus for å skru kosen opp på maks. Hva har Odd Karsten krøllet seg opp i sofaen med?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Høsten nærmer seg (i noen tilfeller bokstavelig) med stormskritt, og folk trekker innomhus for å skru kosen opp på maks. Da er det ofte at man slår på spillkonsollen eller PCen for å la fingrene tromme mot tastene som regndråpene på ruta. Spesielt, mistenker jeg, siden du er en av våre lesere. Dette er tross alt en spillside. Hva har jeg derfor brukt sensommeren og (tidlig?) høsten på?

Back 4 Blood

Først ute er Back 4 Blood. Jeg elsket virkelig Left 4 Dead-spillene. Det at vi nå får en spirituell oppfølger lagd av samme folka som sto bak originalene er helt vilt! For et par uker siden hadde de også en åpen beta som jeg og Suzanne fikk prøvd ut. Der kunne vi meske oss med en bråta av zombier som alle hadde svært lyst på gamer-kjøtt, helst rykende ferskt.

Spillet følger den naturlige utviklingen vi har sett i mange skytespill: RPG-ifisering. (Merk: Jeg synes ikke det er noe negativt ved dette. Jeg liker stats og evner og stæsj!) Man har muligheten til å sette sammen en "kortstokk" med evner og effekter. Denne trekker man dermed av hver gang man starter på en bane eller alle dør. Sistnevnte funker litt som en "catch-up"-mekanikk, og er svært verdsatt. Disse kortene kan være alt fra at man starter med et spesielt våpen og at sjansen øker for at man finner tilfeldig loot, til at man gjør mer skade mot zombiene sine røde, lysende svakheter. Noen kort endrer også helt på noen av evnene dine: å bytte nærkampslaget sitt, som skyver fiender unna, til et knivangrep som dreper kan gi deg overhånden mot enkeltfiender - men kanskje du blir overrumplet av en gruppe zombier istedenfor?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 34, 2021
Dette er en annonse:

Resten av spillet er ganske likt Left 4 Dead: Man starter i ett trygt rom og må komme seg til et nytt et på slutten av banen. I veien står mange vanlige zombier, et par spesielt interesserte spesialzombier, og oppgaver som må løses. Våpensystemet har fått seg en massiv overhaling dog. De enkelte våpnene har alle et basenivå som følger RPG-standarden: Vanlig (grått), uvanlig (grønt), sjeldent (blått), episkt (lilla) og legendarisk (oransje). Dette påvirker statsene direkte, og underveis i spillet har man muligheten til å oppgradere våpenet med deler man enten kjøper eller finner. Et lasersikte gir våpenet bedre treffsikkerhet, et forlenget magasin flere kuler, og så videre. Jeg liker dette systemet siden det gjør spillet enda mer dynamisk, og man må fortløpende vurdere om det er verd å bytte ut en del. I noen tilfeller bokstavelig, da man oppdager en del liggende på bakken og zombie-horden ligger hakk i hæl bak.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 34, 2021

Ellers har utviklerne slengt på "matchmaking". Noen er motsatt denne trenden, og jeg kan skjønne argumentet mot å bare få tilfeldige folk slengt etter seg. Om man likevel tar spillets datastyrte spillere i betraktning kan jeg bare si "sleng de tilfeldige folka etter meg med katapult". Mer ubehjelpelige botter skal man se lenge etter. Dog, jeg mistenker at det er nesten et bevisst valg da Left 4 Dead-bottene ikke akkurat var de skarpeste sleivene i skuffen. Ett hederlig unntak var da den ene botten vår, Holly, greide å glemme det at hun ikke lenger bemannet en minigun. Hun forble i minigun-stillingen og gled langs bakken mens hun spydde ut usynlige kuler og lagde "brrrrrappp"-lyder. Zombiene var tydelig overbevist og døde i hopetall! Dessverre kom det etter hvert en ny spiller som "tok over" for botten, men der og da fikk vi oppleve zombie-ødeleggelse på tsunami-nivå.

Dette er en annonse:

Back 4 Blood kommer ut i sin helhet den 12. oktober, og vi gleder oss vilt!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 34, 2021

Metro 2033

Helt siden jeg fikk skaffet meg en Kindle har jeg lest betydelig mer; det er noe ved det å slippe å bekymre seg for hylleplassen, samt at jeg setter veldig pris på at skjermen er belyst så jeg kan lese de skumlere bøkene under dyna om det blir nødvendig. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg plukket opp Metro 2033. Kanskje det var fordi spillet (og oppfølgerne) har vært ganske populært? Kanskje det er fordi jeg i underbevisstheten fremdeles er bekymret for en atomkrig hvor vi må bo i t-banenettet? Hvem vet?

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 34, 2021

Sistnevnte kan ha vært på tankene til Dmitry Glukhovsky da han i 2002 fikk utgitt Metro 2033. Her følger vi Artyom og hans liv på 2030-tallet (som jeg nå innser er knappe ni år unna). En voldsom krig har brutt ut og blitt avsluttet etter alle kastet alt av atomvåpen frem og tilbake. Resultatet er at det er særs ulevelig oppe på bakkenivå og noen heldige få rakk å komme seg ned i Moskvas t-bane-nett. Etter hvert som tiden går har folk igjen begynt å lage samfunn, og det som før var nabobygder er nå nabostasjoner. Men årene med stråling har hatt noen pussige effekter på dyre- og plantelivet ovenpå. Tunellene er som følger befolket ikke bare med mennesker, men også historier og legender. Man kan høre lyder i rørene som går langs veggene, vandrende handelsmenn forteller rykter om folk som forsvinner, og det er noe som rører seg i mørket, men som alltid forsvinner om man går lengre bort for å undersøke.

Artyom greier på et vis å forville seg inn i et eventyr noe a là en viss Hr. Lommelun. Et enkelt besøk til en nabostasjon baller på seg, og vi får ta del i en lang og snirklete reise. Helt ærlig er vel det favoritt-tingen min ved boka: Reisen til den foreldreløse Artyom, som tidligere ikke har vært lenger enn to stasjoner vekk fra hjemmet sitt. Hvordan han bare må stålsette seg og fortsette på en ferd som ikke gikk helt etter planen. Underveis møter han et variert utvalg med folk, dog er noen mer hjelpsomme enn andre.

Dessverre er boka svært vanskelig å lese. Ikke fordi den er skrevet på en kompliser måte, men heller fordi man blir tatt med på tankerekker som fortsetter i det uendelige. Plutselige sidespor om spiritualitet, eller indre monologer gjør at man mister mye momentum. Det interessante er kulturen i de forskjellige stasjonene, hvordan ulike kår har påvirket hvordan folk har tilpasset seg det nye livet under bakken. De sjulte truslene som lusker i tunellene er spennende og holder på oppmerksomheten min. Det føles derfor som å trampe ned i en myr når man blir servert en håndfull sider om et par eldrende tjallentusiaster som mimrer om leilighetene de hadde og bilene de kjørte. Tempoproblemer, er kanskje den mest konkrete måten å beskrive dette på.

For all del, gi boka et forsøk om du likte spillene, men vær igjen obs på at man til tider må presse seg gjennom litterær våtmark for å komme til de gode delene. Den funker utmerket som sovelektyre da! For når jeg har lest samme avsnitt tre ganger uten å forstå hva forfatteren egentlig har skrevet vet jeg at det er på tide å slå av lyset og legge hodet på puta.



Loading next content