Glemte spill fra 2020

Jeg vil si at spillåret 2020 må kunne betraktes som veldig bra. Dette er selvsagt i hovedsak veldig positivt for oss, men samtidig dårlig nytt for enkelte utviklere. For når spill som Animal Crossing: New Horizons, Ghost of Tsushima, Hades og The Last of Us: Part II hamstrer inn "Årets spill"-priser som om de var dopapir i starten av pandemien eller diaré-sesongen er det også noen gode spill som ender opp med å bli glemt. 2020 var intet unntak, så i kjent stil vil jeg nevne noen spill det er verdt å prøve ut nå som de mest sannsynlig er billigere eller bare siden de faktisk fortjener mer oppmerksomhet.

Dreams
Media Molecule sitt nyeste spill fikk som forventet en delt mottakelse da det kom i februar, men jeg var altså en av de mest positive. Derfor er det trist å se at serverne nå begynner å bli relativt tomme. Synd og skam når vi stadig ser spill og kreasjoner i Dreams som lett kunne blitt forvekslet med storspill som har langt større budsjetter og flere personer bak seg.

På toppen av det hele har vi en glimrende historiedel fylt med kul variasjon, utviklernes egne minispill og PlayStation VR-støtte som gjør slik at det er nok å ta av om du eventuelt ikke er interessert i å lage noe selv. Her får du enkelt sagt lett hundrevis av timer med underholdning uansett hvilke typer spill du liker, så gi det gjerne et forsøk.

Ori and the Will of the Wisps
Ingar klarte å debattere seg frem til å gi årets første 10er etter å ha spilt oppfølgeren til Moon Studios sitt andre prosjekt, så at Ori and the Will of the Wisps ikke har blitt nevnt noe særlig i kåringer så langt og har blitt glemt av mange er ganske synd.

For selv om jeg personlig synes at toppkarakteren er å ta litt hardt i fortjener Ori sitt nyeste eventyr langt mer ros og oppmerksomhet enn det har fått. Her får du et spill som er nydelig å se og høre på mens du hopper, spretter, løper og kjemper deg gjennom fantasifulle omgivelser og historiesekvenser som virkelig pirrer nysgjerrigheten og utforskningslysten mens de kanskje vekker noen følelser i de som ikke har isårer som undertegnede.

Nioh 2
Det er ikke akkurat mangel på Soulsborne-aktige spill i disse dager selv om Elden Ring måtte utsettes, men få klarer å bemerke seg like bra som Team Ninja sitt Nioh 2. Atter en gang får vi et presist og spennende kampsystem som gjør hver eneste kamp mot små og store fascinerende skapninger fra japansk mytologi og sagn intens og engasjerende.

Når vi plusser på nye våpen, bedre designede og mer varierte omgivelser, forbedringer av kampsystemet ved å la oss spille som ultrasterke demoner, noen kule historieutvidelser og nærmest prikkfri presentasjon er Nioh 2 noe enhver person med sans for Dark Souls, Bloodborne, Demon's Souls eller lignende bør få med seg.

Doom Eternal
I kjent stil ble mars en måned fylt med spill som dessverre mange har glemt, og Doom Eternal er det tredje spillet som føyer seg inn i den rekken. Kanskje skyldes det litt laber markedsføring fra Bethesda som bare fikk det til å se ut som mer Doom? Kanskje var det at Korona begynte å stjele all oppmerksomhet eller at folk sparte pengene sine til Animal Crossing: New Horizons dagen etter.

Jeg aner ikke, for Doom Eternal er mer av hva som virkelig gledet fansen i 2016, samt litt ekstra plattforming og gørr. Spillet har fått en del kritikk for å fokusere litt mer på historien enn forgjengeren, men hva har vel det å si når vi fortsatt får slakte demoner på brutalt vis med et arsenal som higer etter gladvold mens musikken vekker den indre jævelen i oss alle?

Resident Evil 3
Remaken av Resident Evil 3: Nemesis hadde nok aldri en sjanse. Originalen splitter den dag i dag Resident Evil-fansen, remaken av toeren hadde tatt verden med storm bare året før og enkelte var tydeligvis ukomfortable med tanken på et spill om et virus når en pandemi nylig hadde startet sine herjinger i den virkelige verden.

Et litt større fokus på action i forhold til forgjengeren og kun én historie fører også til at det tar kortere tid å fullføre, noe som fikk folk som synes det blir for dumt å betale 600 kroner for et spill som "bare byr på under ti timer med underholdning" til å furte... Resident Evil 3 leverer førsteklasses grafikk og lyddesignet, erstatter en overivrig Mr. X med Nemesis sine forutbestemte overraskelser, gjør det lettere å unngå fiender sine angrep med et godt timet knappetrykk og byr generelt på en skikkelig popcornopplevelse for de som foretrekker en god blanding av skrekk og action.

Marvel's Avengers
Man ville raskt innse at de fleste mennesker mangler et par fingre om det skulle telles hvor mange feil Marvel's Avengers hadde i starten. Noen likte ikke hvordan de velkjente figurene så ut, andre hadde blitt mette på loot-baserte spill for lenge siden og markedsføringen hadde forvirret Ola og Kari Nordmann mer enn den hadde oppklart ting.

Til tross for disse tingene koser jeg meg fortsatt med Marvel-heltene. Hovedgrunnene er en ganske bra historiemodus som bare fortsetter å vokse og et knallbra kampsystem som er godt og unikt for hver eneste figur. Når de mest ihugga Marvel-elskerne i tillegg kan kose seg med ikoniske tegneserie-omslag, en rekke skins basert på ulike tolkninger av hver figur opp gjennom årene og lovnader om mer gratis innhold og forbedringer på vei er dette lett noe som kan vurderes når det er salg.

Sackboy: A Big Adventure
Ett av problemene med å ha storspill som Spider-Man: Miles Morales, Assassin's Creed Valhalla og Call of Duty: Black Ops Cold War i november er at mange gode spill som slippes rundt samme tid ofte glemmes. I fjor var nok Sackboy: A Big Adventure et eksempel på dette.

Triste greier siden det å droppe Create-delen fra Little Big Planet-spillene har gitt Sumo Digital mulighet til å forbedre alle andre deler av Sackboy-formelen. Kontrollene føles bedre, utfordringene mer underholdende siden de ikke trenger å tenke på modifikasjoner, musikken som vanlig klistrer seg til hjernen med både originale og klassiske melodier, flerspillermuligheter for folk i alle aldre og en generell sjarm som gjør det fullstendig klart hvorfor denne vesle tassen nærmest har blitt en maskot for PlayStation.

Spider-Man: Miles Morales
"Nå har det klikka for Eirik. Han nevner utvidelsen til ett av de bestselgende spillene på PlayStation 4." For det første: slutt å kall det en utvidelse! Der har du nok nemlig en av hovedgrunnene til at Spider-Man: Miles Morales har solgt langt dårligere enn Insomniac sitt første Marvel-spill. Folk sier stadig at de ikke ønsker å se tall bak spillnavn, men her ser du hvorfor få fortsatt tør å kvitte seg med det.

Ja, du slenger deg rundt i et Manhattan som ikke akkurat er endret ekstremt mye utenom værforholdene, men ellers venter det mye snadder både med tanke på presentasjon og gameplay. Utviklerne har nemlig satt seg selv i en litt ekkel situasjon ved å gjøre kampsystemet enda bedre med de elektriske Venom-ferdighetene og snikingen artigere ved å la oss bli usynlige. Hvordan i alle dager skal de klare å fokusere på Peter Parker og han sine mer begrensede ferdigheter i Spider-Man 2 etter dette? Som forventet får vi også en spennende historie med interessante og troverdige personer som både gjør det vanskelig å legge fra seg og å vente på fortsettelsen.

Call of the Sea
Når The Witness er et av generasjonens beste spill for min del sier det seg selv at puzzle-fokuserte spill interesserer meg, men få av dem klarer å nærme seg Jonathan Blow og gjengen sitt snart fem år gamle spill. Derfor er det ekstra imponerende at spanjolene i det passende navngitte studioet Out of the Blue sitt første spill imponerer såpass mye.

Ved å ta inspirasjon fra både Firewatch, Soma, Subnautica og til dels H.P. Lovecraft fletter spanjolene historien inn i utfordrende og varierte puzzlesekvenser som setter alle deler av hjernen på prøve i vakre omgivelser. Størrelsen på studioet og budsjettet blir av og til tydelig med litt svak engelsk og finpuss, men fortellingen og gameplayet generelt gjør mer enn opp for dette. Særlig siden det er en del av Xbox Game Pass.

Immortals: Fenyx Rising
Det høres kanskje dumt ut å si at et spill som ikke er en måned gammelt engang har blitt glemt, men man trenger ikke å være den skarpeste kniven i skuffen for å forstå hvorfor Assassin's Creed: Odyssey-skaperne sitt nyeste spill allerede har satt ned prisen betraktelig.

De samme kompisene som har lengtet etter The Legend of Zelda: Breath of the Wild II sier samtidig at de ikke var interessert siden Immortals "bare er en Breath of the Wild-klone"...Ooooookay. Gir null mening, men for å gjøre det enda tydeligere bør det nevnes at Ubisoft sin variant har en rekke forbedringer. Siden våpnene ikke brytes ned og Fenyx har en rekke kule ferdigheter er kampene mer underholdende, spillets utallige puzzles er ofte like gode og varierte, presentasjonsstilen er fortreffelig og gresk mytologi er jo alltid gøy.

Disse er bare noen av spillene jeg dessverre frykter har havnet i skyggen av de mest populære, men det er selvsagt flere jeg ikke har prøvd engang. Jeg blir ikke forundret om også The Pathless, Star Wars: Squadrons, Street of Rage 4, Yakuza: Like a Dragon og fler har holdt seg under radaren deres, så jeg spør: Hvilke spill fra 2020 synes du fortjener mer oppmerksomhet?