Gaming-historie: The Elder Scrolls IV: Oblivion

Det går lang tid mellom spillutgivelsene i Elder Scrolls-sagaen. Det nyeste spillet i serien, The Elder Scrolls V: Skyrim kom i 2011 (og er blitt utgitt på alle mulige systemer siden). Utover et vagt blikk på E3 2018, har vi ikke sett noe til Elder Scrolls VI. Men før Skyrim var det Oblivion fra 2006. Et spill som var rikt på både ambisjon og sjarm - også selv om noen deler har eldet dårligere enn andre.

Det var ikke en lett oppgave da Bethesda skulle lage Oblivion. Deres forrige Elder Scrolls-tittel, Morrowind, ble tatt godt imot av kritikerne og hadde en ganske stor fanbase. Derfor måtte det også skrus opp på innsatsen med Oblivion - og det var en forbedring på mange områder.

AI'en var kraftig forbedret, og selv om det var rikelig med øyeblikk som senere kunne bli til memes, så var Radiant AI systemet et du kunne leve deg ordentlig inn i. NPC'er vill gå rundt og snakke med hverandre, de har sine egne konflikter, og verden var levende og reagerte på spilleren.

Verden var i seg selv en fornøyelse å utforske. Mange husker godt hvordan det var å forlate kloakken (tutorialområdet hvor du møtte Uriel Septim, som ble spilt av Patrick Stewart), og plutselig lå en gigantisk verden foran dine føtter. Herfra kunne du gå din egen vei og møte monstre eller følge hovedveien og komme til Imperial City og merke byens puls. Valget var ditt.

Den forbedrede "draw distance" hjalp med å gi spilleren en fornemmelse av verdens omfang. Alt du kunne se, kunne du også gå mot og utforske. Det var også mye å oppleve i hovedhistorien. Det var også noen minneverdige frittstående quester som Through a Nightmare, Darkly og lengre quest-lines som Guild, Dark Brotherhood og Thieves Guild.

Ved å gjennomføre disse kunne du bygge og forme din karakter. Utstyr og våpen lå omkring i verden og ventet på at du skulle stjele, finne, eller gjøre deg fortjent til dem. Etter hvert som du spilte mer, ble karakteren din sterkere, og du selv som spiller ble bedre, som lot deg utføre mer avanserte handlinger og bli den helten du alltid drømte om å være.

Kamp var ikke alltid nødvendig i Oblivion. Det var flere fremgangsmåter, som eksempelvis "persuasion"-muligheten. Kampsystemet ga deg også masse muligheter. De som liker å snike seg rundt kunne utstyre seg selv med lett rustning og pil og bue eller en daggert. Andre likte kanskje tyngre rustninger, krigshammer og mer blodig nærkamp.

Du kunne også forbedre dine våpen og ditt utstyr med en smule magi, og for det trengte du bare å bruke Sigil Stones. Disse kraftfulle artefaktene ble funnet på den andre siden av Oblivion Gates, som lå rundt omkring i verden. Disse portene liknet kanskje Saurons øye, men de var en portal til en helt ny verden, hvor spillet plutselig ble veldig annerledes.

Hvem kan glemme den fantastiske lyden i Oblivion? Produsert av Elder Scrolls-veteranen Jeremy Soule. Ja, jo. Det var kanskje noe meget uheldig stemmeskuespill i spillet, men det gjorde ikke så mye da man fikk høre musikken i spillet. Soule leverte simpelthen noen ikoniske musikkopplevelser som får oss til å tenke tilbake på spillet så fort vi hører dem.

Det er lett å se tilbake på Oblivion og tenke at det ser litt kantete ut i dag, men den gang økte dette spillet våre forventninger til hvordan en fantasiverden kan og bør bli. Det var et ambisiøst spill, som ikke var feilfritt, men det var stappfult av sjarm og en verden som kunne utforskes i timevis. Vi kan bare håpe at vi for den samme opplevelsen av eventyr og forbløffelse når vi engang får spille The Elder Scrolls VI.