Castlevania (sesong 3)

Da Netflix introduserte oss for en animert utgave av Castlevania var det god grunn til å bli positivt overrasket. Sesong 1 var riktig nok særdeles kort, men det var tydelig at serien var laget med respekt for kildematerialet, noe som ofte er en mangelvare når det kommer til serie- og filmproduksjon av historier basert på spill. Med sesong 2 klinket serieskaperne til med dobbelt så mange episoder, flere rollefigurer og et plott med velskrevne dialoger, overraskelser og episke kampscener.

Sesong 2 skapte imidlertid et vesentlig problem: Hvordan fortsetter man etter dette? Går det an å fortsette historien når en av de største drivkreftene bak historien i de foregående sesongene ikke lenger er med i regnestykket? Og kan en ny sesong i det hele tatt takle det høye forventningspresset foregående sesong har skapt? Med sesong 3 ser vi at svaret ikke er et ubetinget ja, men den gode produksjonskvaliteten er heldigvis ikke langt borte.

Sesong 3 begynner cirka én måned etter forrige sesong, og vår trofaste trio er nå delt i to. Alucard sitter alene og forsøker å skape seg en ny og innholdsrik hverdag, noe han ikke akkurat lykkes særlig godt med. Trevor Belmond og Sypha Belnades reiser på sin side sammen for å bekjempe monstre som lusker rundt avsidesliggende landsbyer, en reise som bringer dem til den mystiske landsbyen Lindenfelt hvor de møter en streng dommer, et kloster henfalt til avgudsdyrkelse og den mystiske grev Saint Germain (kjent fra Castlevania: Curse of Darkness). På slemmingenes side har Carmilla dratt med seg Hector og karret seg til slottet hvor hennes vampyrsøstre har sitt sete, og i Midtøsten har Isaac mønstret en monsterhær og begynt sin lange reise tilbake til Wallachia.

Sesong 3 er den lengste sesongen så langt, med det største rollefigurgalleriet, flest plottpunkter og subplott. Nettopp her ligger også hovedproblemet med sesongen. Ti episoder er et godt antall episoder, men serieskaperne klarer likevel ikke å nøste opp i alle plottene så godt som de burde. Bedre blir det ikke av at enkelte av historielinjene rett og slett blir kjedelige å følge med på i det lange løp, og det er skuffende å se tilbake på sesongen som helhet og se hvordan noen av historielinjene fortoner seg. Dette gjelder kanskje i særlig grad Alucards historie, men også vampyrsøstrenes historie er så forutsigbar at man ikke engang gidder å leke overrasket når de angivelig store tvistene kommer. Nykommere som Saint Germain gir litt ekstra futt i sesongen, men også her sitter man igjen etter sesongavslutningen og lurer på hvorvidt rollefigurens tilstedeværelse i sesongen egentlig var nødvendig for det store bildet.

Dette henger også sammen med seriens andre store problem, nemlig tempo. Noen episoder er stappfulle med spennende øyeblikk og detaljer, mens andre er langdryge og føles irrelevante for sesongen i det lange løp. I stedet for å bruke de ekstra episodene på noe fornuftig blir sesong 3 derimot brukt på eksposisjon som aldri når sitt tiltenkte høydepunkt, og mye stoff renner dermed ut som sand mellom fingrene. Der all handlingen i sesong 2 føltes nøye gjennomtenkt med tanke på de to siste episodene, kan man ikke si det samme om sesong 3.

Noen småting gjennom sesongen føles også mindre gjennomtenkte. Slemmingene i serien er så karikert slemme at det til tider grenser til det tåpelige. Sesongen presterer også å bomme litt på den historiske konteksten serien er satt til. Nå er riktignok mange av lokasjonene og personene selvfølgelig fri fantasi, og visse friheter skal man ta seg innenfor sjangeren, men setter du en serie til Europa på 1400-tallet bør ikke lokale bønder spise tomater siden de først kom med oppdagelsen av Amerika (eller påstå at kirken drepte filosofer fordi de brukte tankene sine, for den saks skyld). Den slags er kanskje ikke spesielt irriterende for seere flest, men har man først litt interesse for historie blir den slags detaljfeil noe som kaster en ut av opplevelsen.

Når det er sagt er det fortsatt gøy å se på Castlevania. Hovedpersonene er fortsatt seg selv lik, og spesielt moro er det å følge den evig optimistiske og lettere skøyeraktige Sypha, som til enhver tid har et glimt i øyet selv i møte med demoner og annen styggedom. Kampsekvensene er som vanlig gull med sylskarpe animasjoner, hvor blodet spruter og lemmer og innvoller fyker veggimellom over en lav sko. Når serien først klinker til med god dialog er den til gjengjeld svært god. Isaacs møte med en mystisk sjøkaptein, mesterlig brakt til live av stemmen til Lance Reddick, fremstår som et av høydepunktene i serien på dette området, og serien går ikke av veien for å diskutere kultur, filosofi og teologi (hvor den stort sett lykkes, men ikke alltid).

Det som likevel gjør Castlevania til en severdig serie også i sesong 3 er å se hvor godt stemningen fra spillserien er ivaretatt. Den tidligere nevnte ærbødigheten og respekten i møte med kildematerialet man ikke alltid finner i andre serier og filmer er fortsatt til stede, og selv om presentasjonen noen ganger blir klønete er det aldri ille å se sesong 3.

Totalt sett fremstår sesong 3 som en noe klønete sesong av en serie som kan glimte til den først treffer, og til tross for noen innledende retningsproblemer klarer den stort sett å underholde. Dessverre preges serien av ujevnt tempo og flere svake historielinjer, og kvaliteten går litt mer opp og ned enn man skulle ønske. Mye tyder på at sesong 3 tjener som en slags eksposisjon for neste sesong, og vi kan håpe at sesong 4 tar seg opp igjen i kvalitet. Sesong 3 fungerer greit som en fortsettelse i denne omgang, men hvis neste sesong tar seg opp i kvalitet er det trolig få som vil trekke frem sesong 3 som sin favoritt i fremtiden.