Company of Heroes 2 har flyttet fokuset over til østfronten. Dypt inne i det kalde Russland hvor vinteren er det eneste som er mer nådeløs enn den Røde Hær, hvor krigsmaskinen satt fast i snøen og hvor det er like stor sjanse for å fryse ihjel som å bli skutt.
På dette området er Company of Heroes en slags metafor for seg selv, men det kommer vi tilbake til om litt.
Det første Company of Heroes ble sluppet i 2006, og det fikk god kritikk over hele linja. Det er det høyest rangerte sanntidsstrategispillet på både Metacritic og Gamerankings. Alle elsket det, og det solgte mer enn fire millioner eksemplarer. Forventningene til oppfølgeren var naturligvis skyhøye.
Og derfor vil jeg starte med å si at spillet ikke lever opp til forventningene. Det kan virke som om Relic har gapet over litt for mye, og underveis har de tatt noen merkelige designavgjørelser. Det føles litt som om spillet kollapser under sin egen vekt. Som sagt, valget av østfronten som spillets fokus kunne ikke vært mer passende.
Nesten alle mine første inntrykke av Company of Heroes 2 er negative. Styringen er sløv, troppene er dumme og de første oppdragene er ikke særlig interessante. Det er snakk om mange kamper gjennom ruiner og murblokker, og alle detaljene gjør det vanskelig å se hvor man bør sende soldatene for at de skal kunne holde seg i dekning. Det blir mange feilklikk, brukergrensesnittet for å sette sammen nye tropper føles tung i bruk og alle bygningene er forvekslende like. Kampene blir også langtekkelige, og dessuten virker det som om noen av fiendesoldatene tåler fryktelig mange kuler i kroppen. På toppen av det hele er heller ikke grafikken særlig pen.
Jeg blir virkelig irritabel når jeg møter den russiske vinteren for alvor. Soldatene blir enda tregere når de må vade gjennom den dype snøen, og så lenge de ikke befinner seg i ly for vinden eller ved et bål, så faller kroppstemperaturen konstant. Noen steder dør de etter få minutter ute i det fri. Snikskytterne mine har heldigvis pakket vintertøyet, så jeg må altså bruke dem som speidere før jeg kan sende inn resten av troppene.
På papiret virker det kanskje interessant, men jeg forstår fort at det finnes en riktig og en gal vei å sende snikskytterne. Sender jeg dem den gale veien, blir de skutt nærmest uten forvarsel. Dette fjerner nesten alt tempoet i spillet. Der det første Company of Heroes ble hyllet for sitt høye og hektiske tempo, så minner dette mer om en vinterdepresjon.
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tro. Relics gamle eiere, THQ, gikk jo konkurs like før spillet skulle slippes, men det er ikke nok til å forklare hvordan de kunne falle av tronen på denne måten.
Heldigvis finner jeg svaret. Selv om grafikken i Company of Heroes 2 ikke er mye å skryte av, så er spillet et råskinn når det kommer til systemkrav. Maskinen min har som regel rikelig med overskudd til fin grafikk - den tar Bioshock Infinite på strak arm, og begynner knapt å svette av å kjøre Metro 2033. Men Company of Heroes 2 er åpenbart i en helt annen divisjon. Jeg skrur innstillingene ned på ukomfortable verdier som lav og medium, og plutselig er opplevelsen en helt annen.
Det blir såvisst ikke noe penere å se på, men tempoet skyter i været, og den haltende og klønete styringen virker nå mye mer responsiv og presis. Det har kanskje også noe å gjøre med at oppdragene blir mer underholdene et stykke inn i spillet. Uansett kan jeg plutselig konstatere at jeg har det gøy. Vinterdepresjonen er iferd med å lette, og jeg kommanderer rundt på maskingeværtropper, AT-kanoner, stridsvogner, artilleri med mer.
Det er fortsatt langt fra perfekt. Ting som ser ut til å skulle gi dekning gjør ikke alltid det. Kanoner og maskingeværsoldater har en lei tendens til å rette ilden i motsatt retning av fienden når man flytter dem rundt. Noen ganger står fiendtlige soldater bare helt stille mens man skyter dem, og jeg har til gode å forstå hva offiseren som har ansvar for å utføre Ordre 227 (skyt alle russiske soldater som trekker seg tilbake) egentlig driver med.
Men som sagt, når T-34-stridsvognene først ruller inn på slagmarken, og jeg sender soldatene på kryss og tvers for å flankere fienden mens artilleri og bombekastergranater regner fra himmelen kan jeg ikke annet enn å smile.
Et av de mest suverene øyeblikkene er et oppdrag hvor man skal jakte på en tysk Tiger-tanks gjennom en forlatt landsby. Det blir en katt og mus-lek hvor jeg febrilskt leter etter forlatte panserkanoner, før rollene byttes om og jeg blir nødt til å bruke geriljataktikk for å ødelegge stridsvognen.
Intensiteten heves enda noen hakk når jeg må kapre den ødelagte stridsvognen, reparere den og kjøre den i sikkerhet mens tyske tropper nærmer seg fra alle kanter. Det er et vanskelig oppdrag som stiller høye krav til overblikk og taktisk tenking.
Dessverre illustrerer det også at Company of Heroes 2 har tekniske problemer som ikke kan overses. For i mitt tredje forsøk oppdaget jeg nemlig at den tyske assault-kanonen (en beltedrevet, pansret kanon) som sperret hovedveien ut av byen var usårbar. Jeg hadde seks AT-kanoner som beskjøt den fra alle kanter, men de lagde ikke så mye som en ripe i lakken. Da jeg endelig lykkes, var det ved å snike Tiger-tanksen ute via et sidegate mens AT-kanonene distraherte den tyske panservognen. Og den eneste grunnen til at jeg fikk det til, var at jeg hadde rasert alle husene som tyskerne skulle fylle med Panzerschrek-tropper.
Forhåpentligvis vil Company of Heroes 2 få mange patcher etter at det slippes, for det trenger spillet virkelig. Teknikken halter, og grafikken kan på ingen måte leve opp til de kravene den setter til maskinvaren. Hvis man skrur ned innstillingen og kjemper seg gjennom den trege starten, så finner man en morsomt og underholdende strategispill som ikke alltid fungerer slik det skal. Det er langt opp til forgjengerens høye standard, men til tross for sine feil og mangler er Company of Heroes 2 absolutt verdt å spille.