Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Final Fantasy XIII-2

Final Fantasy XIII-2

Final Fantasy XIII-2 er oppfølgeren som skal ta fansens ønsker på alvor. Men hvem har sagt at fansen har god smak?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Få Final Fantasy-spill har høstet så blandet mottakelse som Final Fantasy XIII fra 2010. Personlig så jeg både fordeler og ulemper. Joda, spillet var altfor lineært og hadde tilnærmet null rom for utforsking, men samtidig likte jeg godt spillets setting, persongalleri og kampsystem. At spillet til gjengjeld var rålekkert å se på skadet selvsagt heller ikke.

Vi befinner oss nøyaktig tre år etter slutten i Final Fantasy XIII, da heltene under ledelse av Lightning hindret det flyvende kontinentet Cocoon fra å kollidere med underverdenen Gran Pulse. Samtidig berget de Lightnings søster Serah fra hennes evige søvn innhyllet i krystall. Likevel er ikke alt som det skal være. Serah er den eneste som husker å ha sett Lightning etter Fallet (som Cocoons fall har blitt hetende på folkemunne). Det er som om Lightning har blitt visket ut av historien. Likevel har Serah stadige drømmer og visjoner om en kjempende Lightning, noe som overbeviser henne om at søsteren er i live og i fare.

Når en meteoritt faller i nærheten av Serahs landsby, dukker en ung mann ved navn Noel Kreiss opp og gir Serah den overbevisningen hun trenger. Noel er det siste mennesket i verden, en verden sju hundre år frem i tid, og har blitt sendt til Serah av Lightning fra Valhalla, gudinnen Etros tilholdssted utenfor tidens gang. Noel forteller at noen eller noe forstyrrer historiens gang, noe som skaper ubalanse og anakronismer kalt paradokser. Sammen med en annen medhjelper sendt fra Lightning, Mog the Moogle, legger Noel og Serah sammen ut på en reise gjennom tid og rom - hun for å finne svar om sin fortid, han for å skape en bedre fremtid.

Final Fantasy XIII-2
Lightning er tilbake, og denne gangen behøver hun hjelp av lillesøsteren Serah.
Dette er en annonse:

Som den våkne leser (og spiller) sikkert forstår, så er det tidsreiser som er det sentrale tema for Final Fantasy XIII-2. Flere områder skal besøkes og finkjemmes ikke bare en gang, men opptil flere ganger og i forskjellige tidsepoker. Assosiasjonene til klassikeren Chrono Trigger fra 1995 er uungåelige. Samtidig forsøker Square Enix denne gangen å gjøre enda mer ut av tidsreisene. Her snakker vi ikke bare om samme sted til forskjellige tider, men også alternative tidslinjer og multivers.

Man har også mulighet til å ''lukke'' tidslinjen, det vil si at man midlertidig later som at ens første besøk til tidssonen aldri fant sted (uten at man mister erfaringspoeng, våpen eller lignende man tjente på det første besøket), og dermed skape nye paradokser ved å la utfallet bli totalt annerledes ved ens andre besøk. Slik har man muligheten til å skape totalt ni alternative avslutninger. Friheten til å reise opp og ned langs tidslinjen gir en dermed den friheten til sideoppdrag og utforskning som forgjengeren så sårt manglet. Det er ikke alltid tidsreise-løsningene er like elegante, men systemet føles i utgangspunktet både kreativt og underholdende.

Litt mindre elegant må nok historien sies å være, men også denne tar seg opp etterhvert som spillet utfolder seg. Serah kunne fort fremstått som en veik og sutrete kvinneskikkelse, men gjennom spillet viser hun flere sider ved seg selv som gjøre henne nesten like tøff som den beinharde søsteren. Dynamikken mellom heltene viser etterhvert sine gode sider, og også skurken Caius Ballad har flere sider ved seg enn det man i utgangspunktet skulle tro. Avslutningen vil dessuten holde spekulasjonenen blant fansen i gang i mange måneder fremover. Historien vinner nok ingen Oscar, men fungerer likevel som et greit bakteppe.

Final Fantasy XIII-2
Spillets tidslinje, også kalt Historia Crux, gir deg frihet til å reise fritt gjennom tid og rom.
Dette er en annonse:

Spillmekanikken er stort sett likt som i forgjengeren. Monstre dukker mer vilkårlig opp denne gangen, men man har fremdeles mulighet til å unngå dem dersom man ønsker det. Kampene er actionfylte sekvenser hvor mye av det strategiske fokuset ligger på å aktivt skifte mellom klassekombinasjoner, også kalt paradigmeskifter. Den store nyheten på kampfronten er bruken av egne monstre, som man kan fange og temme etter å ha slåss mot dem i villmarken (dette høres da merkelig kjent ut...).

Man kan ha opptil tre monstre klare til kamp, hvor monsteret inntar rollen som den tredje slåsskjempen i kampsituasjoner. Konseptet er i og for seg velfungerende nok, men det gir spilleren veldig lite totalt sett. Langt på vei virker det bare som om monstersystemet er inkludert slik at spillutviklerne slapp å skape en tredje fast figur i tillegg til Serah og Noel (noe spillet sikkert bare hadde hatt godt av). Det spillet også kunne spart oss for er quick time-sekvenser. Når skal spillbransjen skjønne at konseptet bare er frustrerende?

Final Fantasy XIII-2
Vær forberedt på å møte gamle kjenninger underveis, uavhengig av tid og sted.

Det er få som slår Square Enix sine spill på lyd og bilde, og Final Fantasy XIII var intet unntak. Oppfølgeren har beholdt mye av det samme preget som forgjengeren, og stort sett holder det mål. Men ikke alltid. Grafikken er stort sett fantastisk, men har samtidig et problem når det gjelder skygger og svartbalanse. Musikalsk sett har spillet mye bra å tilby, men de fleste perlene er bare repriser fra forgjengeren. De største problemene med lyd og bilde finner vi i spillets statister. Ikke bare ser de fleste av dem fullstendig like (og forferdelige) ut, men stemmeskuespillet er så platt og kjedelig at det er grusomt, ikke minst dersom man nettopp har fullført spill som Batman: Arkham City eller Star Wars: The Old Republic.

Final Fantasy XIII-2s største problem er likevel at spillet ser ut til å slite med selvbildet og identiteten. Flere gangen balanserer spillet på en hårfin line mellom det banale og pretensiøse, og det virker for meg som om Square Enix sliter med å finne ut hva de egentlig vil med spillet og historien. Og det er vel egentlig problemet med å lage et spill som fansen vil ha: Fans er ikke samstemte, og resultatet risikerer dermed å bli like sprikende.

Final Fantasy XIII-2
Tallene flagrer over skjermen under de heftige kampsekvensene. Heldigvis har man stort sett den kontrollen man trenger.

Jeg må helt ærlig innrømme at å sette karakter på Final Fantasy XIII-2 er en vanskelig oppgave. Mye av det som var galt med forgjengeren har blitt rettet på, og spillet har unektelig mange positive trekk som vil underholde fansen i noen titalls timer, ikke minst takket være tidslinje-systemet. Samtidig er det ingen tvil om at spillet noen ganger føles som hastverksarbeid. Jeg skulle gjerne sett et spill som viste mer styrke og visste hva det egentlig ville. Alt i alt er sluttproduktet spillverdig, men det rekrutterer nok ingen nye fans til serien.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Tidsreiser er moro, kampsystemet fra forgjengeren er beholdt, jevnt over vakker grafikk og musikk, et spill som gradvis vokser på en og blir bedre. Gode muligheter for utforsking, sideoppdrag og alternative avslutninger.
-
Spillet har sine identitetsproblemer, noen problemer med grafikken, for mange av de musikalske perlene er repriser fra forrige spill, monstersystemet føles platt, flere av statistene både ser og høres forferdelige ut.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Final Fantasy XIII-2Score

Final Fantasy XIII-2

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Final Fantasy XIII-2 er oppfølgeren som skal ta fansens ønsker på alvor. Men hvem har sagt at fansen har god smak?



Loading next content