Bayonetta Origins: Cereza and the Lost Demon

Bayonetta. Serien som er stappet til randen med galskap, galskap, humor og vold i den rekkefølgen. Ikoniske demoner som på brutalt vis river religiøse titaner i filler og sender de til underverdenen akkompagnert av fusion-disco. Høyhælte sko med skytere, gørr, seksuelle tilnærmelser og dårlige punchlines. Hva får du om du fjerner alt som gjør Bayonetta til Bayonetta? Da får du Bayonetta Origins: Cereza and the Lost Demon.

Før du scroller ned til sluttkarakteren og trykker deg vekk for å lese noe annet i stedet, vil jeg presisere at Bayonetta Origins ikke er dårlige greier. Det er bare veldig annerledes og ikke helt det man kanskje har lært å forvente av PlatinumGames i så måte.

Vi følger vesle Cereza (bedre kjent som Bayonetta) som vi har lært å kjenne gjennom tre spill. Hun er under trening for å bli en heks, og rører seg bort i en forbannet skog full med ondsinnede féer. På veien klarer hun å påkalle demonen Cheshire som tar bolig i kosedyret hennes. Dermed er settingen i boks, og eventyret kan starte.

Først og fremst er det absolutt verdt å merke seg at dette ikke er en sprekkfull action-pakke med klassisk hack 'n' slash som vi er vant til fra denne kanten. Dette er et langt roligere eventyr som fokuserer mer på puzzles og koordinasjon. Misforstå meg rett, dette er ikke nødvendigvis negativt.

Saken er at Cereza styres med venstre side av kontrolleren, mens Cheshire styres med den høyre. Dette innebærer at de kan flyttes rundt samtidig, samtidig som spillet kaster litt forskjellige utfordringer på deg som du må være litt ryddig i hodet for å løse på grasiøst vis. Cereza kan for eksempel holde fast fiender til bakken mens Cheshire banker de opp. Jeg liker dette konseptet veldig godt, og det krever at hendene spiller på lag med hjernen.

Cereza and the Lost Demon er i høyeste grad en vakker fortelling, men spillet er absolutt på sitt beste når Cereza og Cheshire blir sendt på hver sin sti og må samarbeide for å komme seg videre. Jeg kunne ønske at PlatinumGames hadde enda mer av dette, for det er bra saker når det virkelig svinger.

Hele spillet er lagt opp i form av en slags barnebok med sjarmerende og fargerike tegninger, komplettert med en fortellerstemme som følger oss hele veien. Rent grafisk har det en pen og særegen, håndtegnet stil. Dette er så klart en sterk kontrast til det dystre og mørke Bayonetta vi er vant til, men det fungerer absolutt for meg.

De siste 20 årene har vi jevnt over blitt skjemt bort med å kunne flytte på kameravinkler for at det skal bli enklere å spille. Siden vi bruker begge stikkene i Bayonetta Origins for å styre figurene, betyr dette at kameraet til en hver tid er satt og ikke kan flyttes. Jevnt over er ikke dette et stort problem, men av og til kunne jeg ønske at jeg kunne rotere biiittelitt, bare for å bli 100% komfortabel.

Det største fundamentet i Bayonetta-serien slik vi kjenner den er de ville slåsskampene, fullstappet med gale kombinasjoner, våpen og vold som er langt over streken. Også i Bayonetta Origins er det en del uskikkelige fiender som ber om dask, men dette foregår på en langt mer bedagelig måte. Cheshire kan lære nye angrep gjennom spillet, men det blir aldri noe som befinner seg på samme skala som vi er vant til fra tidligere. Konseptet er at heltene våre skal samarbeide for å kvitte seg med slemmingene på skjermen, men dessverre blir dette fort litt monotont og enkelt. Fiendene er ikke så varierte, og krever ofte et spesifikt angrep for at de skal miste skjoldet sitt og deretter kan jules opp. Det er lite utfordring å spore her, bortsett fra når spillet lasser på med en haug av fiender samtidig, da synes jeg at det blir litt morsommere og mer kaotisk.

På en måte så kan man kanskje også se kampene som en slags puzzle, hvor det gjelder å flytte rundt på figurene på en slik måte at man får kvittet seg med alt utysket som dukker opp. Jeg skjønner greia, men jeg kunne ønske at de gjorde det enda et hakk mer utfordrende og variert. Likevel så vil jeg påstå at dette spillet hadde kommet enda bedre ut av det om det hadde hatt enda mer fokus på kule puzzles, og litt mindre på rutinemessige kamper som ikke byr på allverden. Designet på fiendene er ikke alltid hentet ut fra den kuleste skuffen til PlatinumGames heller, det skal sies.

Når det gjelder musikken, føles det som en slags Professor Layton møter Breath of the Wild. Litt ymse pianoklimpring, med én og annen stemningsfull melodi. Jeg har absolutt ingenting å klage på, det passer settingen virkelig godt. Det er dog langt unna det gale spekteret Bayonetta-serien har vært kjent for til nå, og jeg kunne av og til ønske at de hadde dratt til med noe som bryter litt.

Spillet viser deg bestandig hvilken retning du skal gå i, noe jeg vanligvis misliker. Likevel synes jeg at det kommer til sin rett her, siden skogen er såpass stor og uoversiktelig, til tross for at man har et kart jeg sannsynligvis bruker alt for lite. Det er hemmeligheter og skattekister gjemt overalt, noe som premierer de av oss som liker å utforske. Her blir man ofte belønnet med ymse evneøkende heksebrygg som jeg mer eller mindre aldri benyttet meg av. Samtidig må jeg si at jeg hater at lagringsskjermen viser hvor stor prosentandel av spillet man har utforsket, slik at man hele tiden blir påminnet hvor mye eller lite man har igjen av fortellingen. Slikt liker jeg å finne ut av på egen hånd.

Bayonetta Origins: Cereza and the Lost Demon er egentlig et ganske fint spill som er på sitt beste når det blir lagt til rette for gode puzzles. Jeg liker historien, jeg liker figurene og jeg liker hvordan forholdet mellom Cereza og Cheshire utvikler seg. Det eneste problemet jeg egentlig har med dette spillet er at jeg har en viss forventning til et Bayonetta-spill som jeg aldri helt får tilfredstilt her. Dette blir aldri helt nok Bayonetta - aldri for fjernt men heller aldri nok. Jeg savner at det renner over av galskap, humor og ville kamper, jeg kunne ønske at PlatinumGames hadde klart å overføre noe over til dette langt mer uskyldige barnebokformatet. Det er noe uforløst potensiale her, som jeg håper at de kan få ut dersom de bestemmer seg for å lage flere spill av denne sorten.