Forspoken

De to første timene med Forspoken er noen av de verste AAA-spillene har hatt å tilby på mange år, spør du meg. Det er en uttalelse for å åpne en anmeldelse som til slutt vil anbefale Luminous Productions 'semi-kontroversielle PS5-eksklusive, og stol på meg; vi er ikke i nærheten av å være ferdige.

Forspoken har blitt forsinket flere ganger, møtt tilbakeslag fra det bredere spillsamfunnet for sin dumme markedsføring, quippy dialog, og når selv en demo ikke kunne reversere den dårlige pressen og jungeltelegrafen, hva har du selv igjen? Det virket nesten skrevet i stjernene en stund at Forspoken kom til å bli dårlig.

Og det er ikke dårlig. I det minste er det ikke dårlig, avgjørende, når du spiller det. Men rundt den sentrale spillopplevelsen eksisterer en malstrøm av forskjellige elementer, som har vanskelig for å skape det avgjørende bindevevet som knytter en RPG-opplevelse som dette sammen. For et spill som delvis handler om å løpe, ser det ut til å både miste veien, og komme i sin egen vei mange ganger.

I Forspoken er du Frey Holland, og i spillets åpning er hun lite mer enn en kjeltring, en lommetyv, en tyv som prøver å få endene til å møtes, og jobber for å rømme fra New York med sin eneste virkelige følgesvenn; katten hennes. Når den planen mislykkes, tenker hun på livet, men før hun gir helt etter for fortvilelsen, blir hun transportert til Athia gjennom Cuff, et magisk armbånd som ser ut til å holde sjelen til et utenomjordisk vesen. Athia er i trøbbel, herjet av en mystisk kraft kalt "The Break", som korrumperer og ødelegger alt den berører. Menneskehetens siste bastion er byen Cipal, og det er herfra Frey må slå ut og redde Athia, og redde seg selv.

Ok, det er back-of-the-box-synopsis ute av veien, så nå kan jeg fortelle deg at New York-delen av Forspoken er helt forferdelig. Langdryg, uensartet, halvhjertet og dårlig konseptualisert, det ser ut som noe som ble brosteinsbelagt på bare måneder, og mangler polsk, narrativ sammenheng eller noen form for mekanisk eller strukturell betydning. Det setter oss opp for Athia, sikkert, men det etterlater det verst tenkelige inntrykket av spillet. Hva tenkte de?

Forspoken fortsetter å kaste bort spillerens tid selv etter at det meste av den overordnede fortellingen er konstruert, og tvinger spillerne inn i utallige opplæringsprogrammer og gledesløst travelt arbeid. Enda verre; Disse tar så mye plass i de avgjørende åpningstidene, men de klarer ikke å forklare spillets forskjellige elementer ordentlig, og hvordan de kombineres til en sammenhengende helhet. Jeg visste ikke at jeg hadde Stamina som en brukbar ressurs før fem timer inn.

Tenk deg min overraskelse at når Frey, eller du, endelig får lov til å løpe løpsk, utforske Athia, beseire klynger av forskjellige fiendetyper og bruke magiske parkour-evner til å skalere og krysse, kommer Forspoken virkelig til sin rett. Spillet består av det vi nå vil betrakte som vanlige, vanlige åpne verdener, som fangehull i gapestokkstil, et rudimentært girsystem som kan oppgraderes ved hjelp av ressurser som finnes i den åpne verden, ulike repeterbare aktiviteter og lignende. Den gjør ikke noe spesielt spesielt, men det den gjør er å sette ganske interessante fiender foran deg, som du kan ødelegge med et fantastisk og stadig voksende utvalg av magiske trylleformler, hver mer annerledes enn den forrige.

Ved enten å gå opp i nivå gjennom XP, og ved å samle mananoder i den åpne verdenen, kjøper og oppgraderer du gradvis et bredt, bredt spekter av forskjellige offensive og defensive staver, som brukes ved valg på L1 og R1, og støpes ved hjelp av L2 og R2. Disse kan fungere sammen med hverandre, og en bestemt trylleformel kan ha flere brukstilfeller avhengig av hvordan du klemmer på avtrekkeren. Selv om komplekse kamper gjør det nødvendig å bytte trylleformler, og sette kamper på pause ganske ofte, er mengden tilpasning og personlighet hvert møte tilbyr fantastisk. Ikke bare det, det enkle, men effektive rangeringssystemet betyr at du alltid er på utkikk etter å bli gradvis bedre.

Så er det parkouren. Selv om det i utgangspunktet er dårlig forklart (som temaet gjennomgående), er det å holde nede sirkelknappen for å krysse den åpne verdenen, og bruke den sammen med en fiendtlig lock-on i kamp, en fin måte å føle seg kvikk og smidig uansett hvilken type møte du befinner deg i. Mens kameraet kan bli uregjerlig med mange fiender på skjermen, raffineres kampene rundt parkourbevegelsen, og det gjør underverker når animasjon, strategi og polering kommer sammen til en raffinert opplevelse.

Playing Forspoken er fantastisk, det er polert, det er raffinert og gjennomtenkt utført. Det er orkanens øye, hvor det hele kommer sammen til en sammenhengende helhet, noe som gjør det enda mer frustrerende når du blir tvunget til å bevege deg ut av det rolige sentrum og inn i malstrømmen av Forspokens hjelpeelementer. Manus er faktisk ikke et stort problem hele veien, og til tross for litt over-quippy dialog ender Frey opp med å bli en mer avrundet karakter enn først fryktet, som er de viktigste antagonistene, Tantas som bor i hver av spillets soner. Det er imidlertid et massivt problem med tempo under mellomsekvenser, da historiefortellingen ofte brytes opp av overforenklede, korte walk-n'-talk-segmenter, nysgjerrige engangseffekter og forferdelige dip-to-black-effekter som stadig tar vinden ut av ethvert drama som karakterene klarer å skape. Athia er et interessant sted, gjør ingen feil, men spillet halter gjennom avgjørende utstilling og stadig, hele tiden, kommer i sin egen vei.

Som beskrevet ovenfor er det rudimentære aktiviteter i åpen verden, men de fleste krever kamp som er der spillet skinner, og gjennom noen fantastiske sjefskamper, utfordrende fiendevariasjon og til og med litt funksjonell plattforming, dukker problemene hovedsakelig opp når spillet slutter å bevege seg. Når det tar kontrollen bort fra deg, legger du merke til hvor brunt det hele ser ut, til tross for noe miljøvariasjon introdusert i senere stadier, og hvor stygt det ser ut også. Jeg mener, Forspoken er ikke et pent spill på noen måte, og hvis du trenger 60 bilder per sekund, som jeg helt vil anbefale gitt de sterke spillkotelettene på skjermen, vil du bli behandlet med pikselerte karaktermodeller, mindre enn ideelle ansiktsanimasjoner og litt forenklet koreografi. Igjen, dette er kraftig forbedret når du beveger deg, når du utforsker, når du kjemper, og mesteparten av tiden, det er det Forspoken vil at du skal gjøre, noe som virkelig myker slaget av spillets grafikk generelt er mindre enn imponerende.

Du liker kanskje ikke Forspoken allerede. Kanskje du har spilt demoen, sett en ekstravagant mengde direkte spilling, og funnet ut at den ser underkokt og dårlig satt sammen. Jeg er ikke her for å fortelle deg at du tar feil; mellomsekvensene er for det meste forglemmelige, trender på forferdelig, historien er brukbar, mest fordi Frey og Cuff ender opp med å bli en semi-herlig duo, og det gjør lite for å innovere strukturelt. Igjen, den massive ytre ringen av orkanen gjør skikkelig skade på ens opplevelse av Forspoken, og det er ingen unnskyldninger; dette burde være bedre.

Derimot er Luminous Productions jævla heldige at de har konstruert en spillsløyfe så utrolig tilfredsstillende, bestående av fantastiske trylleformler, nydelig parkour og solid fiendevariasjon. Det er det du hovedsakelig gjør, og derfor er det hovedsakelig morsomt å spille. Du vil se virkelig splittende score på Forspoken fra etablerte medier, dessuten vil du sannsynligvis også se en rekke personligheter som håner sine stilte mellomsekvenser, og dens ujevne utførelse - alt dette er helt fortjent og forventet, når du har tilbrakt dusinvis på dusinvis av timer i Athia, som meg. Men i stedet for å være en del av den bunken, føler jeg det nødvendig å hamre inn poenget igjen; å spille Forspoken er morsomt, det er underholdende. Det er det som gjør denne tøff, og grunnen til at noen kan se på sluttresultatet og tenke at det enten er for sjenerøst eller for hardt, avhengig av ens individuelle veiing av spillets sentrale elementer. For meg er det som betyr noe at Forspoken er morsomt å spille mesteparten av tiden, men det er en jævla skam at spillets gjenværende elementer ivrig forsøker å ødelegge den gleden ved hver sving.