Marvel's Midnight Suns

Marvel's Midnight Suns er supereventyr med alt som hører til. Superkrefter, udødelige ikoner og superhelter mange av oss har holdt kjær siden barndommen. Premisset er at Hydra, den hemmelige organisasjonen som superheltene vanligvis slåss mot i Marvel-universet, har vekket Lillith til live. Om du ikke vet hvem det er går det bra, da hun er en relativt ukjent karakter i det enorme rollegalleriet til Marvel. Hun er beskrevet som "Alle demoners mor". Det er her vår hovedperson kommer inn. Du er kjent kun som "Hunter", og oppdraget ditt er å stoppe alle demoners (og DIN) mor, Lillith.

Dette virker lovende, da Firaxis er kjent fra bl.a. XCOM-rebooten, og dermed får vi et strategispill med et noe større historie-fokus. Du kan også kontrollere figuren din i tredjeperson og utforske nogenlunde fritt mellom oppdragene. Det er puslespill, oppgraderinger, og samtaler med de forskjellige karakterene å hente! Dette er dog kanskje den minst engasjerende delen av spillet. At man blir engasjert av samtalene og utforskingen hører til sjeldenhetene. Spillfigurene ser livløse ut, og kostymene man kan låse opp er ikke så kule at jeg føler meg motivert til å lete etter de.

Heldigvis er disse sideaktivitetene 100% frivillige. Du kan dermed fokusere helt på selve hovedspillet, som er som XCOM - men ikke helt. Man bygger seg en kortstokk som en dermed trekker angrep, forsvarsteknikker, eller andre brukbare gjenstander fra under kampens hete. Til å begynne med trodde jeg at dette kom til å være nok en kjedelig gimmik. Heldigvis funker det ganske bra sammen med strategiaspektet, da en har litt tilfeldighet innblandet taktikken. Når man angriper samler man opp poeng som man kan bruke på feller eller andre gjenstander som ligger rundtomkring (tenk eksplosive tønner). Men det er en maksgrense på tre kort om gangen, som gjør at man må tenke taktisk over avgjørelsene sine.

Som du kanskje har gjettet, er dette et strategispill, og av den aggressive sorten. Spillet tvinger deg helt opp i ansiktet til slemmingene, hvor man konstant må bekjempe de for å overleve. Fiendene er ikke akkurat av typen som bare legger seg ned og dør heller. De får også forsterkninger hver runde, som forsterker fokuset på aggressivitet. Vinn, eller forsvinn under et hav fiender. Jeg digger hvordan kortene samspiller, fellene man kan bruke, og til og med de mindre voldelige angrepene. Spillet er kanskje ikke like interessant som XCOM, men for en som meg som egentlig ikke liker kortspill-mekanikker generelt er det overraskende moro!

Dessverre blir jeg ikke like fenget av historien. Karakterene er interessante for så vidt. Men Stemmeskuespillet faller gjennom, for eksempel. Selv om det finnes kule øyeblikk føles det mer som at dette er "nok en dag på kontoret" for de involverte. Det kjennes ikke ut som at faren egentlig er så farlig eller at noe står på spill. Dermed blir det veldig tydelig at det er kampsystemet som er spillets styrke. Om du klarer å svelge de få kamelene som må til, sitter man igjen med et underholdene og belønnende strategispill. Musikken og estetikken er begge fantastisk, selv når grafikken ikke følger helt tritt. For spillet ser litt... gammelt ut, og det er til og med noen irritasjonsmomenter fra XCOM med i gryta. For eksempel irriterte jeg meg grønn over pausen mellom at en trykker på angrepsknappen, til angrepet faktisk skjer. At småting som figurer som går gjennom vegger fremdeles eksisterer er ikke like farlig i sammenligning. Men! Det er en formel som gradvis blir mer forbedret for hver iterasjon!

Uten å nevne (for mange) navn kan jeg si at jeg liker karakterene som dukker opp. Det gjør at kampene etter hvert blir mer interessante. Iron Man, Spider-Man, Dr. Strange, Blade, Ghost Rider, og mange flere dukker opp. De fungerer forskjellig fra hverandre, og det er gøy å finne kombinasjoner som fungerer bra sammen. Spillet lar deg også prøve deg på randomiserte kamper hvor du kan teste nye helter eller ferdigheter etter hvert som du låser de opp.

Som du har skjønt liker jeg kampsystemet. Det er over all forventning, faktisk, og bærer spillet. Jeg kunne brydd meg fjert om å kjøpe inn nytt inventar til en kirke eller hva enn det sideoppdraget handlet om. Alt jeg vil er å teste ut superkrefter! Første gang jeg slo ut fem skurker samtidig med Captain Marvel fikk jeg et rush av nostalgi etter de gamle filmene og tegneseriene. Eller når jeg brukte Blade til å hopp-angripe-stikke-vampyr-i-hjertet-med-en-stake fikk jeg et kjempesmil om munnen som nesten gjorde vondt. Spillet byr på enorme mengder fanservice, og man kan tydelig se at Firaxis har lagt mye jobb i Marvel's Midnight Suns.

Rent teknisk funker det ganske bra. Jeg opplevde ingen nevneverdige problemer under spillingen min. Lastingen er kjapp og alt jeg testet har funket som forventet. Innstillingene kan by på et robust utvalg justeringer, og spillet funker både med tastatur og kontroller. Lyddesignet og musikken skuffet aldri heller. På den måten kan man merke at budsjettet har vært nogenlunde stort, og at de har kunne bruke tid på finpuss. Det ser kanskje ikke like bra ut som det kunne gjort, men "gameplay over grafikk"! Hvis du klarer se forbi den svake historien og ignorerer sideoppdragene står du igjen med et bunnsolid strategispill.

Ja, jeg synes utviklerne kunne knyttet kampene opp mot historien bedre. Og selv om man kan oppgradere kort, lage nye, og finne hemmeligheter så bryr jeg meg mindre om det her enn i XCOM. Derfor savner jeg å designe basen min, eller å kunne navngi de enkelte soldatene i innsatsstyrken min. XCOM føltes mer personlig. Dette er en konsekvens av at de fleste figurene er forhåndsdefinerte "brikker" i et eksisterende "spill". Men, man får leke litt med hovedpersonen, som hjelper litt. For å oppsummere liker jeg hva vi får servert. Det leverer teknisk, man blir utfordret, fansen får blunking og smiling, og det er gøy å leke med de ikoniske superheltene og anti-heltene fra Marvel.