A Plague Tale: Requiem

A Plague Tale: Innocence er blant de spillene som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det har fått. Det franske spillet fra Microsoft Flight Simulator-utviklerne Asobo Studio serverte i 2019 et dramatisk eventyr satt til sitt eget hjemland under svartedauden, hvor søskenparet Amicia og Hugo de Rune må flykte fra sykdom, død, fiendtlige soldater og enorme horder av pestrotter i jakten på en kur mot den mystiske sykdommen som herjer fem år gamle Hugo. Spillet fikk en oppdatert versjon til PS5 og Xbox Series X/S i fjor, noe som løfter spillopplevelsen betraktelig, og det er høyst anbefalt å oppleve det første spillet på disse plattformene før du går i gang med oppfølgeren. For det er ingen tvil om at dette må oppleves: A Plague Tale: Requiem er nemlig ett av årets aller beste spill, og har du ikke tittelen på spillelista di for høsten bør du gjøre noe med dette sporenstreks.

Også denne gangen følger vi historien til Amicia og Hugo. Noen måneder har gått etter deres dramatiske møte med inkvisisjonen, og familien er nå på vei sørover for å føre Hugo i sikkerhet og lete etter en kur for den mystiske lidelsen hans. Illusjonene om trygghet og et nytt liv skal imidlertid vise seg å bli kortvarige. Amicia må gjenoppta sin rolle som sin brors vokter, samtidig som Hugos tilstand forverres og de mystiske drømmene om en øy som inneholder en kur for ham blir stadig hyppigere.

En av de kraftigste bærebjelkene i A Plague Tale: Innocence var historien og karakterutviklingen knyttet til Amicia og Hugo, og dette styrkes ytterligere i oppfølgeren. Sjelden har det mektige båndet mellom søsken blitt skildret sterkere i spillform enn det vi ser mellom Amicia og Hugo, og det er både spennende, sårt og rørende å følge deres historie gjennom spillet. Det er også interessant å se hvordan karakterutviklingen foregår gjennom spillets gang, og måtene Amicia og Hugos holdninger og personligheter vokser eller endrer seg som følger av all elendigheten og døden de møter føles svært troverdige. Spesielt spennende er det å følge Amicias utvikling, som har gått fra å kastes inn i rollen som verge for sin fremmedgjorte lillebror til å bli en vokter som vier hele sin oppmerksomhet til den skjebnebestemte rollen. Det er en mye mer herdet og til tider kald Amicia vi møter denne gangen, men fortsatt finner vi den medmenneskelige adelsjenta som vemmes over all elendigheten og døden som hun både møter og til dels er med på å forårsake. Det persondrevne historiske dramaet gjør virkelig A Plague Tale: Requiem til en storslått opplevelse, og Amicia skriver seg inn i spillhistorien som en av de beste kvinnelige hovedrollefigurene noensinne. Heldigvis bærer hun ikke spillet alene, for også Hugo fremstår som en enda mer fyldig og kompleks rollefigur denne gangen. Sammen med spennende nye venner og fiender blir søskenparet navet som binder sammen en av årets mest spennende spillhistorier, og spillere som vektlegger et godt narrativ bør ikke la denne tittelen gå under radaren.

Etter at jeg fikk somlet meg til å spille A Plague Tale: Innocence tidligere i år og ble spurt om å beskrive spillet, svarte jeg at man kan se for seg en blanding av The Last of Us og Brothers: A Tale of Two Sons hvor noen i tillegg tenkte det var en god idé å slenge inn The Flood fra Halo: Combat Evolved (de hadde rett; det var en god idé). A Plague Tale: Requiem leverer mye av det samme, men denne gangen har Asobo kastet av seg lenkene og begrensningene fra forrige konsollgenerasjon. Resultatet er et spill som overgår forgjengeren på så å si alle plan, hvor man får en oppfølger som er større, skarpere, bedre, mer dramatisk, mer emosjonelt og med mange flere muligheter.

Den største oppgraderingen er imidlertid at A Plague Tale: Requiem byr på flere rotter. En latterlig større mengde med rotter. Dersom forgjengerens rotter gjorde deg ubekvem fordi du lider av rotteskrekk (eller murofobi, som Odd Karsten var skarp nok til å finne ut at det heter på fagspråket da han anmeldte forgjengeren), vil dette spillet utsette deg for en så voldsom eksponeringsterapi at du sannsynligvis bør avtale det med fastlegen på forhånd. Der forgjengeren kunne vise opptil 5000 rotter samtidig (og bare de 400 nærmeste med mer presis grafisk skildring), skrur A Plague Tale: Requiem dette opp seksti ganger og gjengir opptil 300.000 rotter på skjermen om gangen. Ja, du leste riktig: Tre hundre tusen, ifølge studioet selv, og etter å ha spilt gjennom hele historien tviler jeg ikke ett sekund på at dette stemmer. Her får du imponerende scener hvor katastrofale og altødeleggende tsunamier av kravlende, krafsende og skrikende rotter knuser hele byer av tømmer og stein til pinneved, og opptil flere ganger har jeg kjent kroppen sitre av ren overveldelse før jeg innser at munnen henger på vidt gap. Asobo viser virkelig hva den nye generasjonen av konsoller er god for, og når bølger av rotter skyller over skjermen er resultatet ett av de teknisk mest imponerende spillene i år.

De tekniske bragdene stopper heldigvis ikke med rottene. Asobo Studio utviklet sin egen grafikkmotor for det forrige spillet som absolutt imponerte, men oppfølgeren fremstår som langt mer teknisk avansert på alle måter. Detaljnivået er skyhøyt, fargegjengivelsen er mesterlig, og strålesporing fører til eksepsjonelt vakre lys- og skyggeeffekter. Ansiktsanimasjonene har også fått seg et solid (ansikts)løft takket være full motion capture, noe som er med på å styrke innlevelsen og den narrative dramatikken. Det merkes at dette spillet kun er utviklet for dagens konsoller, og det tjener absolutt til spillets fordel.

Det tekniske løftet er også med på å skape et utrolig vakkert bakteppe for spillet. En av de vanligste populærkulturelle mytene er at middelalderen ikke var stort annet enn en tusenårig mørk periode uten lys, håp eller utvikling. Nettopp derfor er det gledelig å se at Asobo Studio har lagt så mye arbeid ned i detaljene knyttet til den historiske perioden og regionen spillet er satt til, noe de har gjort i samarbeid med doktor i middelalderhistorie Roxana Chila. Selv med svartedauden som bakteppe får vi et spill hvor vi får en troverdig gjengivelse av epokens mote, arkitektur, musikk, religionsutøvelse og matkultur, noe som viser oss at perioden er langt mer sammensatt og nyansert enn hva det misvisende uttrykket "mørke middelalder" vil ha det til.

Spillet byr også på en rekke innstillingsmuligheter, noe som var et stort savn i konsollversjonen av forgjengeren. Her kan du justere vanskelighetsgrad, HUD, kontrollsystem og lignende, men det er blant innstillingene vi også finner spillets største svakhet. Mens A Plague Tale: Innocence kjører i 60 bilder per sekund på Xbox Series X/S og PS5, kan oppfølgeren kun skimte med en kvalitetsmodus på 30 bilder per sekund (i det minste på Xbox). For det meste kjører denne jevnt, med det er noen tilfeller med mye aktivitet og mange flammeeffekter hvor bildehastigheten får noen merkbare fall. Når man først har blitt vant til å spille forgjengeren i 60 bilder per sekund er det synd å måtte gå løs på oppfølgeren med en lavere bildehastighet, så forhåpentligvis kan vi få en ytelsesmodus med 1440p-oppløsning og 60 bilder per sekund på sikt. De små grafiske bugs jeg støtte på underveis vil fort lukes ut og trekker ikke spillopplevelsen ned i nevneverdig grad, men en sjelden gang observerte jeg kantutjevninger som ikke var helt optimale.

Det er ikke bare det visuelle uttrykket som har blitt oppgradert i oppfølgeren, for spillmekanikkene er også mer mangfoldige denne gangen. Amicia får blant annet en armbrøst til disposisjon som understreker hennes nye rolle som kriger og vokter, og med et større fokus på alkymi kan hun også mekke sammen ting som tjære for å skape skarpere lys og brannbomber. Hugo er også mer aktiv denne gangen, og uten å avsløre for mye vil man kunne bruke kreftene hans når nøden krever det. Når dette kombineres med åpnere områder som tillater at man tar flere forskjellige ruter for å komme frem til målet, gir dette en spillopplevelse som er langt mer fleksibel og åpen for den enkelte spillers stil og fremgangsmetode. Der A Plague Tale: Innocence hadde åpenbart lært mye av The Last of Us, merker man den samme koblingen mellom A Plague Tale: Requiem og The Last of Us: Part II.

På toppen av den mektige spillopplevelsen får man også et mesterlig lydspor, hvor komponist Olivier Deriviere leverer ett av sine sterkeste verk noensinne (med mulig unntak av Streets of Rage 4). Sammen med et dyktig strykeorkester og Estlands filharmoniske kammerkor får vi både fortryllende og guffen musikk, hvor middelalderske folketoner, gregoriansk sang og følelsesladde koraler blandes i skjønn forening til ett av årets beste lydspor som gjør det vanskelig å holde øyekroken tørr på det mest intense. Når det gjelder stemmeskuespill har vi fått nye stemmer for enkelte birollefigurer som for eksempel alkymisten Lucas (som for øvrig har gått gjennom spillhistoriens raskeste pubertetsvekst), mens Amicia og Lucas fortsatt beholder sine stemmer fra forgjengeren. Her er det imidlertid verdt å gjenta stalltipset fra forrige spill om å sette stemmeskuespillet til fransk, enten man kan språket eller ikke, ettersom dette er vesentlig bedre gjennomført og gir en større grad av innlevelse med tanke på settingen.

Før 2019 hadde Asobo Studio stort sett syslet med spill knyttet til diverse Disney-lisenser og holdt seg under radaren. Når de nå på litt over tre år har servert to mektige historiske drama og en teknisk avansert flysimulator, er det vanskelig å ikke la seg imponere over den høye kvaliteten de holder over så kort tid. Med en ekstremt imponerende egenutviklet grafikkmotor, intens spillmekanikk, mesterlig musikk og en dramatisk persondrevet historie er A Plague Tale: Requiem en mektig opplevelse fra start til slutt. Allerede nå gleder jeg meg til studioets neste prosjekt, for med A Plague Tale: Requiem er jeg fullstendig overbevist om at de vil servere en rekke mesterverk i årene som kommer. For det er nettopp det A Plague Tale: Requiem er: Et mesterverk.