Metal: Hellsinger

Har du noen gang blitt fullstendig oppslukt av intensiteten, musikken og den fabelaktige flyten i Doom eller Doom Eternal og tenkt: «Tenk hvor rått det hadde vært med et metal-spill som utelukkende er bygget for å gjenskape denne følelsen»? Det har tydeligvis et lite team av svenske utviklere også tenkt, og resultatet er Metal: Hellsinger, et spill fra svenske The Outsiders med fokus på metal, demoner, intens rytme og en flyt-følelse av djevelske proporsjoner. Tøffe saker, med andre ord.

Du inntar rollen som The Unknown, en rød djevelskikkelse med tre øyne som har fått stemmen sin frarøvet før hun ble sperret inne i helvetenes dypeste nivå. Seglet skulle egentlig vært bombesikkert, men det hadde det naturligvis ikke blitt en god spillopplevelse av, så The Unknown bryter ut av fangenskapet. Sammen med hodeskallen Paz begynner hun på sitt hevntokt gjennom underverdenens mange nivåer for å stå ansikt til ansikt mot styggen sjøl, Red Judge.

Historien er i det store og det hele bare vas, selv etter metal-målestokk, og fortellerteknikken er ikke helt på topp i dette spillet. Det spiller uansett veldig liten rolle, for historien klarer å formidle det aller viktigste: Du er The Unkwown, du er illsint og du er klar for å sparke demonræv så det gjaller etter. Og det får du så til de grader, både sparkingen og gjallingen.

Formålet med Metal: Hellsinger er like enkelt som det er brilliant. Du skal komme deg gjennom ulike baner, skyte alt du møter av demoner, djevler og annet utyske før du knerter bossen på slutten av banen. Det er imidlertid ikke alt, for på øret blir du akkompagnert av drivende tøff metalmusikk som øker i fylde og intensitet jo bedre du spiller. For å få flere lag av musikken på øret må du løpe, lade, skyte og slakte i takt med musikken. Tenk på introsekvensen i Doom hvor Doomguy lader haglen i takt med musikken, bare at absolutt hele spillopplevelsen består av slike øyeblikk. Jo mer presis du er, jo fyldigere og mer intens blir musikken. Vi har sett lignende konsepter tidligere i form av spill som BPM: Bullets Per Minute, men opplevelsen er hakket mer polert og intens denne gangen, noe som ikke minst skyldes den imponerende listen av gjesteartister. Her får du opptredener fra bandmedlemmer i System of a Down, Arch Enemy, Jinjer (to gode kvinnelige vokalister der, altså), Trivium og Soilwork, for å nevne noe. Ettersom vokalen først kicker inn når du spiller på ditt beste, får du et ekstra insentiv til å holde takten og gjøre det beste du kan for å få den beste metal-opplevelsen.

Og hell-edussen, for en opplevelse dette er når du havner i flyten og rytmen dirrer gjennom hele kroppen! Allerede etter den første timen hadde jeg både nakkesleng og krampe i rytmefoten, men samtidig en uslokkelig tørst etter mer. Som en rød og rasende Furiosa har jeg gjenom spillets gang valset over horder av fiender som eksploderte i møte med mitt raseri, mens de illsinte vokalene fra legender som Randy Blythe, Alissa White-Gluz og Serj Tankian har skrålt, sunget og skreket alt de makter inn i ørene på meg. Ikke siden Tetris Effect har jeg opplevd en like stor grad av altoppslukende og hypnotisk flyt fra et spill, og også denne gangen kommer denne flytopplevelsen fra et spill med et absolutt eminent lydspor (skjønt av et litt annet kaliber enn den man får i Tetris Effect).

Flytfølelsen kommer godt med, for de gangene den ikke sitter begynner du å se og høre sprekkene i spillopplevelsen. De er heldigvis ikke mange, men når de samles opp blir det åpenbart at dette er et gledeprosjekt fra et lite team som ikke har de samme ressursene til å lage en høybudsjetts adrenalinbombe på størrelse med det id Software hadde under arbeidet med Doom Eternal.

Musikken i spillet er upåklagelig, selv om den kanskje kunne vært litt mer eksperimentell når det kommer til taktarter og progressive elementer (det er også litt synd at et svensk metal-spill ikke har med gjesteopptredener fra band som Opeth, men det blir en personlig preferanse). Stemmeskuespillet er derimot vesentlig svakere. Spillet har kun to stemmeskuespillere i aksjon, hvor både Jennifer Hale og Troy Baker er kjente veteraner i bransjen. Hale har tidligere vist at hun kan håndtere badass-roller som både Shephard fra Mass Effect og Ashe fra Overwatch, og også her utmerker seg som Red Judge. Troy Baker er dyktig nok på det han kan, men noen metal-mann er han slett ikke. Desto verre blir det da at så å si hele fortellingen blir opplest av ham, noe som skaper en stemningskrasj i forhold til resten av lydopplevelsen i spillet.

Teknisk sett flyter spillet så å si smertefritt på PC, med unntak av en liten bug hvor en fiende havnet på andre siden av veggen (den kom seg heldigvis tilbake, hvor den møtte en brå og brutal død). Våpenfølelsen er god, selv om den mangler fingerspitzgefühlen som trengs for å heve den til fantastisk. Derimot er det mer å utsette på det estetiske designet i spillet, for sammenlignet med inspirasjonskildene Doom og Doom Eternal føles banene ekstremt generiske og like med bare ett lag av helvete som skiller seg nevneverdig ut. Når til og med bossen ser lik ut for hver gang og bare oppfører seg annerledes fra bane til bane, blir det fort svært vanskelig å skille de ulike områdene fra hverandre. Det noe halvhjertede designarbeidet smitter også over på monsterdesignet. Demonene du skal slakte er ikke direkte dårlige, men de kunne samtidig hatt et skarpere og mer distinkt design. Dette blir særlig tydelig når du bryner deg på spillets ulike sideutfordringer, hvor du må klare banens spesifikke mål for å vinne en oppgradering. Disse utfordringene er både krevende og moro, men etter noen timer med disse begynner det å bli litt tamt å slakte de samme monstrene atter en gang når de ikke er spesielt spennende i utgangspunktet.

Metal: Hellsinger vil få deg til å føle som en gud av vanhellig vrede og destruktiv djevelskap, og spillet vil garantert by på ugudelige mengder infernalsk moro. Det er virkelig lite som slår den euforiske og terapeutiske opplevelsen det er å få illsinte mennesker som skriker i ørene på deg mens kulene hagler og ladegrepene tas i takt med dobbelpedalen. Den følelsen veier mer enn nok opp for spillets svakheter, som i stor grad handler om at lista henger ekstremt høyt. Det generiske banedesignet blir dessverre for åpenbart i spillets senere timer, og stemmeskuespillet står dessverre i kontrast til den enorme kvaliteten man finner i resten av lydbildet. Likevel er dette konseptet så moro at alle metal-heads absolutt bør sjekke ut Metal: Hellsinger, for dette vil de kose seg med, spillets enkelte svakheter til tross.