Prey er den beste Predator-filmen på lang tid

Filmer som AvP: Alien vs. Predator og Predators har vist at det kan være veldig vanskelig å gjenopplive kultklassikere fra 80-tallet, men jeg var ikke den eneste som fikk forhåpninger om et litt bedre resultat da Dan Trachtenberg, regissøren av blant annet Black Mirror sin Playtest-episode og 10 Cloverfield Lane, avslørte en forløper som skulle ta oss til 1700-tallet. Nå er sluttresultatet her, og Prey viser seg å være den beste Predator-filmen de siste tiårene.

Hovedgrunnen til dette er at Prey til tider ikke føles som de andre filmene i serien. I stedet for å nærmest utelukkende fokusere på blodige action-sekvenser rettferdiggjør denne navnet sitt ved å fremheve selve jakten på byttet ved å vise hvor fortvilt situasjonen til Naru (spilt av Amber Midthunder) er i kamp mot denne ukjente jegeren. Spesielt i starten er det tydelig at planen egentlig var å holde det hemmelig at dette utspiller seg i Predator-universet siden det faktisk tar en stund før vi får en skikkelig titt på denne nye utgaven av den stygge mammakoseren. Med bare en slags dis løpende og hoppende mellom trærne mens ulike kroppsdeler plutselig kuttes av truende personer blir Prey mer en mystisk action-thriller, noe jeg helt klart setter stor pris på.

Denne mystikken gjelder også selve volden. Flere sekvenser lar oss bruke fantasien ved å ikke gi et klart bilde av hva som skjer, men heller bruke noen kreative vinkler som får det til å føles mer kaotisk og realistisk litt i samme stil som The Revenant. En ganske kul måte å bruke og skjule det relativt lave budsjettet på. Fansen vet akkurat hva som skjer når noen fanges i nettet som strammes eller vi ser en rød trekant på noens hode, så da er det artigere både for oss og nye seere å få en ny tolkning av konsekvensene. Særlig siden et par nye triks er inkludert som en ekstra bonus. Derfor er det bare så synd at Trachtenberg, 20 Century og gjengen ikke tør å stå dette løpet ut.

For desto lengre ut i filmen vi kommer, desto mer blir Prey en mer tradisjonell Predator-film hvor denne utenomjordiske krigeren virker litt for arrogant og dum. Lekingen med byttet erstattes av å bare gå mot motstanderen for å slåss ansikt til ansikt med det fancy spydet. Da hjelper det ikke at en ellers solid Midthunder plutselig blir helt Arnold med ansiktsmaling og en åpenbart suksessfull plan heller. All mystikk kastes ut vinduet for å blidgjøre fansen som bare er ute etter å se monsteret i all sin prakt leke Michael Myers og Jason Voorhees. Sårbarheten til begge parter forsvinner helt og tar med seg spenningen i samme slengen.

Prey blir på denne måten et positivt friskt pust i Predator-universet ved å gå i en mer realistisk retning som viser hvor fryktinngytende og forvirrende å møte denne skapningen faktisk ville vært. Med en unik regi, nysgjerrighetspirrende oppbygging og deilige spenning er det lett å bli oppslukt i en rekke scener, så det er skuffende at filmen ikke klarer å bestemme seg for hva den ønsker å være. For hvert underholdende øyeblikk får vi også et hvor latterlig dialog, i overkant popcornaktig action og/eller idiotiske hendelser ender opp med at jeg sitter med ansiktet i hendene ristende på hodet. Dette er likevel noe fansen og andre som er ute etter lett moro en kveld bør få med seg, for Prey gjør nok bra til å rettferdiggjøre bruken av omtrent 90 minutter.