Andor er veldig bra siden den ikke er Star Wars

Det er ingen hemmelighet at jeg mener alt fra og med Star Wars: The Rise of Skywalker har vært middels for å si det mildt, men det stoppet meg ikke fra å se lys i enden av tunnelen etter å ha sett de fire første meget lovende episodene av Andor. Dette lyset har nå blendet meg, for i motsetning til de andre seriene og filmene har dette eventyret blitt stadig bedre for hver eneste episode.

Hovedgrunnen til dette er at Andor ikke føles som Star Wars. Jo da. Det er ingen tvil om at dette utspiller seg i galaksen langt, langt borte, men den kaster de eldgamle og råtne oppskriftene ut vinduet. Ikke en eneste lyssabel er i sikte. Droidene som liksom skal være søte og morsomme er i dvalemodus. Overteatralske dialoger har blitt erstattet av realisme og mørke. Endelig får vi oppleve en side av dette universet Lucasfilm og Disney ikke har turt å røre før. Jeg vet ikke om det skyldes et ønske om å være ekstremt barnevennlige, en frykt for å ikke ha med det noen tydeligvis mener er grunnsteinene i Star Wars eller hva, men dette er veldig forfriskende. Om Rogue One var Saving Private Ryan i Star Wars-universet er Andor Band of Brothers med en dæsj av Star Wars.

Forutsigbarheten er rett og slett borte. Cassian blir ikke plutselig kompis med alle han møter på eller får alt av løsninger fallende i fanget. Siden dette stadfestes ganske tidlig blir man ofte sittende og lure på om folk han møter på faktisk er snille eller onde, noe som også reflekteres i presentasjonen. Som jeg skrev i førsteinntrykkene er det utrolig deilig å se hvor lite dataeffekter som brukes og hvor nøytrale de få som finnes er. Starten på dette opprøret skjer i en møkkete og dyster verden - ikke i glinsende korridorer fylt med folk som har overdådige garderober bare de mest oppmerksomhetssøkende personene der ute ville vurdert å bruke. Alt føles enkelt sagt mer ekte. Dette fører til mer nerve og spenning. Å se TIE fightere er såpass vanlig kost i filmene og mange serier at de like gjerne kunne vært postbiler i mine øyne. Den første gangen Andor viser bare én ble jeg minnet på hvorfor disse er fryktet i hele galaksen. Størrelsen, lyden og folks reaksjoner bygger opp om dette på en fremragende måte. Kvalitet er langt viktigere enn kvantitet, noe som også fremheves i selve historien.

For uten å røpe noe er Andor sitt plott relativt enkelt. Vi følger Cassian Andor gjennom et år hvor han starter som en relativt vanlig kar som prøver å gjøre livet litt vanskelig for imperiet og etter hvert utvikler seg til å bli en mann både de høye herrer og andre kommende opprørere kjenner. En av måtene denne reisen gjøres ekstra underholdende på er at de tolv episodene på en måte deles opp i fire trilogier hvor bestemte floker løses i hver tredje episode. Som jeg indikerte tidligere blir disse stadig mer omfattende og gripende, så fra å sitte undrende i sofaen etter den første trilogien satt jeg ganske godt på kanten etter den tredje og fjerde. Ved å gå fra å gjøre ting som får konsekvenser for et par folk til å skape uro i hele galaksen blir oppbygningen knallgod, samtidig som at utviklingen av personer og skapninger fra starten fascinerer mens nye bekjentskaper vanligvis tilfører andre spennende elementer. Da har jeg ikke engang nevnt Diego Luna, hovedpersonen selv, som gjør en enestående jobb med å gå fra en litt forsiktig rebell til å virkelig bli initiativtakeren som nærmer seg den vi ser i filmen. Med noen få unntak.

Andor gjør nemlig noen feilskjær. En av de jeg ikke forventet er at serien gjerne skulle hatt mer enn tolv episoder. Dette siden enkelte tidshopp ødelegger noe av flyten og innlevelsen. Noen dødsfall får ikke helt den ønskede effekten siden jeg ikke har blitt godt nok kjent med de som takker for seg. Sleng på noen vennskap som kommer ut av intet, så skulle gjerne enkelte tidsrom fått mer tid i rampelyset enn andre.

På den annen side har vi det faktum at herr Andor lever i Rogue One, så å liksom ha litt nerve rundt hvordan det går med planene hans blir litt dumt. Fy søren hvor heftige noen av disse scenene ville vært om jeg var usikker på om han ville bli drept eller skadet. I stedet ender en liten del av meg opp med å tenke på hvordan han og gjengen kommer seg ut av flokene på. Et problem de aller fleste forløpere sliter med forståelig nok.

Derfor ender uansett Andor opp med å bli den beste Star Wars-serien noen gang. Faktisk er den en av de beste seriene jeg har sett på lenge i det store og hele. Her blir vi tatt med ut på et nervepirrende eventyr fylt med interessante folk og skapninger som virkelig viser dybden i Star Wars-universet. Den mer realistiske og enkle presentasjonen - sammen med en ny form for Star Wars-musikk - gjør sitt for at historien til og med vil underholde de av dere som vanligvis ikke liker stjernekrigene. Hadde bare deler av serien fått litt mer tid til å gå dypere og ikke latet som om mange ikke har sett Rogue One kunne dette blitt noe som nesten kunne målet seg med storheter som The Sopranos, Breaking Bad, The Wire og kompani, noe Star Wars aldri har vært i nærheten av før.